Ulikhet:

Regjeringens tafatthet kan bli farlig

Solberg-regjeringens labre innsats mot økt ulikhet er skuffende. På sikt er den også skadelig.

Øker forskjellene: Forskjellene mellom folk er blitt større. Trolig også på finansminister Siv Jensens vakt. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Øker forskjellene: Forskjellene mellom folk er blitt større. Trolig også på finansminister Siv Jensens vakt. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer
Meninger

Det er ikke bare norske stortingspolitikere som er opptatt av utviklingen av forskjeller. Ny tilgang på, og innsikt i, statistikk har gitt økt bevissthet rundt de siste 40 årenes dramatiske utvikling i ulikhet i hele den vestlige verden.

Spaltist

Hannah Gitmark

Hannah er fagansvarlig for arbeidsliv og økonomi i Tankesmien Agenda.

Bekymringen for hva som skjer når forskjeller mellom folk øker er ikke lenger forbeholdt venstresiden av politikken, men løftes frem av aktører som OECD, Verdensbanken, IMF og til og med kredittvurderingsselskaper som Standard and Poors.

I dag behandles også regjeringens stortingsmelding om sosial ulikhet i Stortinget. Meldingen ble bestilt av Stortinget og ble lagt frem i vinter.

Men hva er det egentlig som skjer når ulikheten øker?

I boka The Spirit Level viser forskerne Wilkinson og Pickett hvordan land med høy ulikhet scorer dårligere på forventet livslengde, matematikk- og lesekunnskaper, barnedødelighet, mordrate, fengselsrate, tenåringsfødsler, tillit, fedme, mental uhelse og sosial mobilitet.

Psykologiprofessor Keith Payne mener ulikheten skaper en folkehelsekrise i USA. Payne beskriver blant annet hvordan våre standarder for hvor mye som er «nok» øker når folk rundt oss blir rikere.

Hvis du ser at andre rundt deg stadig tjener mer, kjøper seg hytte på landet og kanskje også en hytte i byen – og så hjelper barna sine inn på boligmarkedet, går av med tidligpensjon og reiser jorda rundt, mens du knapt kan leve av egen pensjon, har lenge igjen før lånet er nedbetalt selv om du kanskje nærmer deg 60 – da oppstår det en følelse av urettferdighet.

Selv kan du kanskje bare kan drømme om å stille som kausjonist for noen av barna, på tross av at du jobber lange skift hver dag.

Summen av slike følelser kan også være farlige for oss som samfunn. Paynes studier viser at det ikke er slik at vi motiveres til å stå på litt ekstra for å ta igjen dem som kommer lenger enn oss.

Istedenfor blir vi mer kortsiktige og tilbøyelige for risikabel oppførsel, prøver lykken og taper penger på spill, tar opp kredittkortgjeld eller utfører flere kriminelle handlinger. «Lev fort, dø ung»- tilnærmingen til livet – bevisst eller ei – hos dem som føler seg forbigått, bidrar også til at unge mennesker får barn tidligere enn vanlig og dropper ekteskap; den største langsiktige forpliktelsen folk noen gang inngår.

Mangelen på et stabilt familieliv begrenser så igjen barnas muligheter. Alt dette bidrar til et dårligere samfunn.

Det er derfor ikke nok, slik noen mener, at vi bør begrense vår politiske oppmerksomhet til å fokusere på tiltak som reduserer fattigdom, og la være å bry oss med det faktum at noen har langt mer enn andre.

Selvsagt er det avgjørende at politikken sørger for dem som sliter med å få endene til å møtes.

Men samfunnet påvirkes av også ulikheten blant alle - og ikke utelukkende av fattigdommen blant dem som har lite. Store forskjeller gjør at vi slutter å møte hverandre på likefot. Det kan bryte ned tilliten de fleste er enige om at også er vårt viktigste konkurransefortrinn.

Følelsen av urettferdighet beskrevet over er dessuten høyst reell. Over tid har vi sett at en økende andel av verdiskapingen i samfunnet tilfaller de rikeste, både i land rundt oss og her hjemme – uten at det foreligger noen gode argumenter for hvorfor det har blitt sånn.

Ser vi på Norge skyldes for eksempel ikke rikdommen hos de fleste av landets rikeste hardt arbeid og risikovilje, men arv. Når det lønner seg stadig mer å være rik, relativt sett til å legge ned en innsats som ansatt, er det ikke så rart at misnøyen i befolkningen kan øke.

Det handler med andre ord ikke om misunnelse slik noen med jevne mellomrom hevder, men om et rettmessig krav om å få tilbake for innsatsen de har lagt ned på lik linje som de rikeste.

Utløp for denne misnøyen har vi sett i en rekke land i kjølvannet av finanskrisen i 2008. På Wall Street i USA og i gatene i Spania, Storbritannia og Frankrike. I Europa er misnøyen den sterkest i arbeiderklassen – av mange kalt globaliseringens tapere. Dersom det er dem på toppen som henter gevinsten av internasjonalt samarbeid og handel, mens de på bunnen må ta kostnaden alene i form av økt press på lønns -og arbeidsvilkår – er det ikke så oppsiktsvekkende at oppslutningen om proteksjonistiske og populistiske bevegelser som tilbyr enkle svar, kan øke.

Ifølge Keith Payne bidrar derfor ulikhet til å kløyve oss inn i leire og fører til en oss mot dem-tankegang.

Men ulikhet påvirker også samfunn på et vis som gjør at bekymringen vokser i miljøer som ikke tradisjonelt har vært spesielt opptatt av ulikhet. Årsaken er selvsagt at de ser at det har konsekvenser også for økonomien. En studie fra IMF (2015) peker for eksempel på at høy ulikhet skader vekst, mens mer likhet skaper vekst:

Organisasjonens beregninger anslår at én prosent vekst i inntektene til de 20 prosent rikeste gir 0,08 prosent mindre vekst. Samtidig gir en prosent vekst i inntektene til de 20 prosent fattigste 0,38 prosent mer vekst.

Mer til resten av middelklassen gir også mer vekst. OECD har regnet på at Norge, med våre lave forskjeller, ville hatt hele 9 prosentpoeng høyere vekst dersom forskjellene var lavere.

Dette har sammenheng med at de rikeste ofte sparer mer enn dem med lavere inntekter. Når de rikeste blir rikere betyr det mer penger ikke kommer inn i den produktive økonomien og som dermed ikke bidrar til økonomisk vekst, noe de ville gjort hvis en med lavere inntekt tjente pengene i stedet.

Illustrerende nok skal bilprodusent Henry Ford ha vært opptatt av at arbeiderne på fabrikken skulle ha gode lønninger – for å ha anledning til å kjøpe bilene han produserte. Dersom bilene kun var forbeholdt de rikeste ville markedet for salget vært langt lavere.

Men ulikheten påvirker også økonomien av en annen grunn. Når dine muligheter i livet avgjøres av hvilken familie du fødes inn i – altså at den såkalte sosiale mobiliteten er lav – er det selvsagt dypt urettferdig. Men det er også problematisk for økonomien vår. Familier med lave inntekter investerer mindre enn andre i utdanning – særlig når ulikheten er høy og veien opp er lang. Da går samfunnet glipp av verdifull kompetanse og mange talenter mister sjansen til å utvikle seg på det de kunne vært best på.

Konsentrasjon av inntekt fører til konsentrasjon av makt, som i tillegg til å være økonomisk også kan bli politisk. Det viser også empirien. Forskerne Gilens og Page (2014) har sett på sammenhengen mellom offentlige meningsmålinger og politiske beslutninger i USA i perioden 1981 til 2002.

Studien viser at vanlige folks støtte eller motstand mot et forslag har liten påvirkning på utfallet. Dersom den rikeste tiendelen av befolkningen støtter et forslag, har det imidlertid høyere sjanse for å bli vedtatt.

Studier fra mer egalitære Tyskland viser en lignende sammenheng. Vi kan se noen lignende tegn her hjemme, i diskusjonen om formuesskatt. Noen rikes kortsiktige egeninteresse har bidratt til at landets mest omfordelende skatt er kraftig redusert uten at det finnes grunnlag for å si at det vil ha noen annen konsekvens enn at de rike blir rikere.

Når overklassen vokser, kan det altså bidra til å undergrave demokratiske idealer.

Selv presenterte regjeringen innholdet i ulikhetsmeldingen som en gladnyhet:fornøyd kunne de melde at Norge har Europas laveste ulikhet og at skattesystemet og velferdsordningene våre har stor utjevnende effekt. Videre slo finansminister Siv Jensen (Frp) fast at det er innvandring som har skylda for den økningen vi, i likhet med de fleste andre vestlige land, har sett i ulikhet. Det første er ikke feil - men det er ikke et dekkende bilde. Det andre er rett og slett usant.

Norge kommer godt ut når vi sammenligner inntektsulikheten vår med andre land – og selvsagt omfordeler skatte- og avgiftssystemet vårt – det er jo en stor del av poenget. Men det er fattig trøst: for ulikhetene har økt også her – faktisk langt mer enn i OECD-området i gjennomsnitt – og slik meldingen også viser er ulikhetene større enn det som reflekteres i offisiell statistikk.

Ulikheten i formue er dessuten knapt diskutert i regjeringens melding. Kanskje ikke så rart, med tanke på realitetene: formuesulikheten er skyhøy og den øker. Norge er i dag på linje med land som Storbritannia – ikke akkurat likhetens høyborg.

Det finnes ikke gode argumenter for hvorfor denne utviklingen skulle være rettferdig eller effektiv for økonomien.

Når det gjelder Jensens påstand om innvandring er dette feil. Selvsagt er innvandring viktig for ulikheten – men ferske tall presentert i regjeringens egne melding viser at økte toppinntektsandeler, altså at de rike er blitt rikere, er viktigere enn innvandring for økningen i ulikhet. Når man dekker over hva som er den viktigste årsaken til utviklingen vi ser, gir man selvsagt også inntrykk av at politikk som hindrer at toppen fortsetter å stikke fra - som en mer rettferdig skattepolitikk– ikke er nødvendig.

Mange vil være enige i at litt økonomiske forskjeller er akseptabelt, og attpåtil ønskelig fordi de kan motivere til innsats.

Men for høy ulikhet – og ulikhet som oppleves som urettferdig - kan som vist få flere negative konsekvenser.

Heldigvis er vi fremdeles et land preget av høy tillit, lite uro og stabil økonomisk vekst som fordeles langt jevnere enn i de fleste andre land. Kanskje er det lettere å fastslå at ulikhetene er for store i det øyeblikket vi tydelig ser de negative konsekvensene mer tydelig enn i dag. Da er imidlertid jobben med å reversere utviklingen også langt vanskeligere enn i dag.

En enkel test er å vurdere den sosiale mobiliteten– altså hvor stor sannsynligheten er for at du gjør det bedre (eller eventuelt dårligere) enn dine foreldre hva gjelder f.eks. inntekt og utdanning.

Om målet er at alle skal sikres like muligheter, bør derfor politikken sørge for at den sosiale mobiliteten er høy. I Norge ser vi at de som har lavest inntekt, får barn som ligger nederst i fordelingen, og blir hengende stadig lenger etter.Fordelingen av evner på tvers av sosiale lag er uendret over tid.

Likevel faller de altså bak i utdanning, arbeidsliv og generelle levekår. Det er et tegn på at ulikhetene er langt større enn de burde være.

I januar i år sluttet KrF seg til den sittende blåblå regjeringen. Mange håpet kanskje at det ville bidra til økt innsats mot økt ulikhet som partiet ved flere anledninger har uttrykket bekymring for.

Isteden sluttet partiet seg til en regjeringsplattform som lover videre skattekutt og dermed svekker muligheten til å investere i omfordelende velferdsordninger – og som velger å aktivt anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet, i en tid der svekket organisasjonsgrad og arbeidsfolk reduserte forhandlingsposisjon bekymrer mange over hele verden.

Verktøykassa er full for den som ønsker bruke politikken til å snu utviklingen vi har sett. For eksempel bør man styrke det organiserte arbeidslivet, sørge for mer omfordelende velferdsordninger og et mer rettferdig skattesystem.

Med det glansbildet regjeringen tegnet av forskjells-Norge var det kanskje lite overraskende at ulikhetsmeldingen ikke inneholdt noen offensive grep som kunne bidratt til å snu den utviklingen vi har sett de siste 40 årene.Det er imidlertid både skuffende og på sikt også skadelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.