TAUS OM LIU XIAOBO: Statsminister Erna Solberg (H)
TAUS OM LIU XIAOBO: Statsminister Erna Solberg (H)Vis mer

Norge - Kina

Regjeringens unnfallenhet i Liu Xiaobo-saken er lite ærerik

Erna Solberg toer sine hender.

Meninger

Statsminister Erna Solberg (H) har i flere dager unnlatt å kommentere nyheten om at den fengslede kinesiske fredsprisvinneren Liu Xiaobo ikke får reise til utlandet for å få behandling for uhelbredelig leverkreft. Solberg toer sine hender og henviser til UD. Når nektet en statsminister sist å uttale seg om en sak som til de grader handler om Norges anseelse i verden?

Liu Xiaobo soner en dom på 11 år for «undergravende virksomhet» i Kina. Etter planen skal han ikke slippe ut før i 2020. I forrige uke ble det kjent at han er prøveløslatt fra fengselet for å få behandling ved et sykehus. Gjennom kona Liu Xia og advokater har Liu Xiaobo ytret ønsker om å dra til utlandet for å få medisinsk behandling, eventuelt for å dø et annet sted enn i Kina. De kinesiske myndighetene har på sin side gjort det klart at han fortsatt er deres fange – uten rett til å forlate verken fengsel, sykehus eller Kina.

Fra internasjonalt hold er det kommet flere henstillinger om at den kreftsyke fangen må få reise. Flere land har tilbudt ham behandling, deriblant USA, Taiwan og Frankrike. EUs utenrikssjef Federica Mogherini, som representerer 28 land, kom før helgen med et krav om at Liu Xiaobo må settes fri og få behandling der han selv ønsker. Det hadde verken vært unaturlig eller provoserende i forhold til Kina om Norge hadde hengt seg på med en støtte til EUs krav. Men en lammende feighet har slått ned i de norske regjeringskontorene.

Unnfallenheten skyldes åpenbart den «fredsavtalen» som ble undertegnet da forholdet mellom Norge og Kina ble «normalisert» i desember i fjor. Der gir Norge avkall på å kritisere Kinas «kjerneinteresser». Men Norge har også kjerneinteresser. Liu Xiaobos krav i manifestet Charta 08 var at menneskerettighetene også skal gjelde for vanlige kinesere. Ifølge den norske regjeringens hjemmeside ligger slike rettigheter «i hjertet av norsk politikk». Men handelsavtaler og lakseeksport ligger åpenbart regjeringens hjerter nærmest.

Det påfallende med denne regjeringens prinsipper er at de er så situasjonsbetingede. De må vike for Beijings såre tær. Det er liten ære i slik prinsippløshet. Ser man det i et historisk perspektiv, er det klare paralleller til Ossietzky-saken. Fredsprisvinneren fra 1935 led av tuberkulose og døde i 1938 etter lange fengselsopphold. Det tyske naziregimet skremte daværende utenriksminister og kongefamilie fra å være til stede under seremonien i 1936. Saken er i ettertid kalt den største skandalen i fredsprisens historie. Ossietzky kom aldri til Norge. Nå ser det ut til at den lite ærerike historien skal gjenta seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook