VANT KONKURRANSEN: Jonas Dahlbergs forslag vant konkurransen om minnesmerke for 22. juli. Det skulle plasseres på Sørbråten, men blir ikke noe av.
VANT KONKURRANSEN: Jonas Dahlbergs forslag vant konkurransen om minnesmerke for 22. juli. Det skulle plasseres på Sørbråten, men blir ikke noe av.Vis mer

Minnemerke etter 22. juli:

Regjeringens verkebyll

Vi snakker om et minnesmerke, men i forbindelse med Oslo og Utøya bør vi i framtida snakke om glemselsmerke.

Meninger

Det som skulle bli en vakker og samtidig modig markering av en av de største tragediene i norsk historie, har Høyre-Frp-regjeringen håndtert like skammelig som forsømmelig. Kunstneren Jonas Dahlbergs forslag, som blant annet innebærer det dype snittet gjennom en klippe nær plassen for tragedien på Utøya 2011, har tiltrukket seg oppmerksomhet og anerkjennelse langt utenfor Norges grenser. Det kunne blitt en verdig markering og en kunstnerlig suksess. Dets sterke form hadde overlevd tidens gang og til og med den stadig truende glemselen.

Kunstverket vakte protester, men det er ingen overraskelse. Protester er regelen og ikke unntaket når slike minnesmerker skal gjennomføres. Maya Lins Vietnam-monument i Washington 1982 – en svart steinmur i vinkel med ofrenes navn – er i dag ett av USAs viktigste og mest anerkjente offentlige kunstverk. Men det kom på plass etter høylytte protester og ble supplert med en taktløs figurativ skulpturgruppe for å stilne «opinionen». Det store området med steinstøtter i Berlin, laget av Peter Eisenman til minne for Holocaust-ofrene, ble også forfulgt av kontroverser. I dag er det valfartsmål for mennesker fra hele verden. Estoniamonumentet liksom minnesmerket over Raoul Wallenberg i Stockholm rommer både kontroverser og i dag ganske pinlige kompromisser. Utallige andre verk har blitt stoppet før de ble realisert.

ARTIKKELFORFATTER: Pontur Kyander
ARTIKKELFORFATTER: Pontur Kyander Vis mer

Massakren på Utøya og bomben i Regjeringskvartalet var politisk motiverte gjerninger. De ble utført av en person som var medlem av Frp i ti år, og som hadde ulike styreverv i FpU Oslo Vest. Det ble politisk tabu å snakke om dette, men vi må se den politiske dimensjonen når Frp og Høyre, med en kombinasjon av evneveikhet og feighet, gjorde sitt beste for å utvanne og sabotere et prosjekt som myndigheten for kunst i offentlige rom, KORO, var ansvarlig for. I stedet peker kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner ut KORO som syndebukk. Statsbygg får ta over. Det er en ufortjent smekk på fingrene til etaten som har ansvaret for den samlede kompetansen på offentlig kunst i Norge. Kanskje kan KOROs prosess diskuteres – det kan den alltid. Men det som bør diskuteres er hvordan regjeringen – som har usedvanlig lite kunnskap på kulturområdet – med villrådighet, inkonsekvens og feighet har gjort alt for å IKKE gjennomføre verket.

Det krever varsomhet, forhandling, samtale og lydhørhet for å plassere kunst i offentlige rom. Men framfor alt krever det konsekvens, alvor og besluttsomhet. Regjeringens handlinger kan i beste fall beskrives som vaklende og feige. Nå har regjeringen bestemt at myndigheten som skal få gjennomføre minnesmerket er en som ikke først og fremst er dedikert til kunsten, men til å grave og bygge i henhold til plan. Er det den framtidige norske modellen for offentlig kunst?

Snart er glemselsprosessen fullbyrdet med et uforpliktende «minnesmerke» som tillater oss å glemme at Utøya var en politisk motivert gjerning med røtter i Norges velstående ekstrem- og populisthøyre. Skam over regjeringen som heller vil glemme enn å minnes, som ikke har motet til å pirke i den politiske verkebyllen de står opp til halsen i.

Oversatt av Andrea Aurdal

Lik Dagbladet Meninger på Facebook