PÅ REGJERINGSSPORET: Regjeringssporet kan føre Knut Arild Hareide ut av norsk politikk og inn i historiebøkene. Foto: Nina Hansen
PÅ REGJERINGSSPORET: Regjeringssporet kan føre Knut Arild Hareide ut av norsk politikk og inn i historiebøkene. Foto: Nina HansenVis mer

KrFs veivalg:

Regjeringssporet kan føre Knut Arild Hareide ut av norsk politikk og inn i historiebøkene

Knut Arild Hareide ser ut til å kjempe hele veien inn, med partiledervervet som innsats. Skal regjeringsmakt samle partiet uten ham?

Kommentar

For Knut Arild Hareide er det nå to alternativer fram til landsmøtet: Kjempe hele veien inn for at KrF skal gå inn for regjeringsdeltakelse eller gå inn for å lande et kompromiss som skal videreføre KrFs opposisjonstilværelse fram til neste stortingsvalg.

Det første sporet avhenger av at delegater som har flagget seg selv som blå, bytter side. Hvis ikke, vil landsmøtet lande på at partiet bør gå inn i den blågrønne regjeringen. Det er en høyst usikker og risikabel strategi.

Det andre er tryggere for Hareide. Forsøker han, vil Hareide trolig kunne samle nok landsmøtedelegater bak å fortsette i en opposisjonsrolle han selv definerer, noe som også vil gjøre det mulig for ham å fortsette som partileder. Likevel tyder det meste på at han nå går for regjeringssporet.

Det er i hvert fall Hareides til nå uttalte linje. Gjentatte ganger har han påpekt at de i partiledelsen er enige om at partiet bør søke regjeringsmakt, men uenig om med hvem. Størst risiko for partiet ligger det i å fortsette som i dag, som partiet i midten, uten retning, uten holdepunkter, men mer makt enn hverken gruppe, sekretariat eller organisasjon kan håndtere.

Det er gode grunner til å anta at dette også er hva Hareide faktisk mener, og derfor vil holde fast med strategien hele veien inn. At det er viktigere for Hareide nå at KrF velger regjeringssamarbeid enn at det er han som leder partiet.

Den første grunnen er samhold og partiets beste. På tross av at man kan få inntrykk av at det når er full krig i partiet, er mitt inntrykk at stemningen i KrF nesten er fredeligere enn man kunne vente. Men det betyr ikke at det ikke er betydelige gnisninger. Det står tross alt om Norges retning de neste tre åra. Noe annet enn heftig kamp ville være overraskende.

Men partiet skal samles igjen etter landsmøtet, og det er grunn til å frykte at det blir vanskeligst i en fortsatt mellomposisjon på Stortinget. Stikk motsatt av hva blant annet Hans Fredrik Grøvan og andre tilhengere av sentrumsposisjonen hevder.

Mens tildelte departementer og ukentlige møter på Slottet har en tendens til å legge et eget alvor over partier, gir vippeposisjonen i Stortinget grobunn for frispill, prioriteringskamp og skarpe uenigheter. Og et veivalg må jo tas før eller siden før 2021. Det er ingen grunn til å tro at det skal gå lettere enn denne gangen.

Den andre grunnen til at Hareide kan være fristet til å legge partieldervervet i hatten er hans eget beste. At han rett og slett er for lei til å fortsette som før før 28. september, og vil ha noen andre til å overta.

At han ser at han er på sitt beste når han taler for et samarbeid på venstre side av midtstreken i norsk politikk. At det ikke frister med tre år til i en uutholdelig mellomposisjon på Stortinget.

45-åringen har en siviløkonomgrad og direktørerfaring i baklomma. En retur til næringslivet og Vestlandet i 2021 frister kanskje mer enn tre år til i baklomma til Erna.

Prossessen den siste måneden har derimot tegnet et nytt bilde av politikeren Knut Arild Hareide. Borte er den gjennomparodierte ubesluttsomheten. Hareide framstår isteden som tydelig, kraftfull og motivert, så lenge han setter premissene selv.

Holder han regjeringsstrategien hele veien, vil dette også kunne bli hans ettermæle. Enten den gjør ham til statsråd eller fylkesmann.