Regn, regn, atter regn

Litt for lett om tunge temaer.

BOK: «Og det regnet og regnet og regnet …» Slik avslutter Stig Holmås sin overraskende dramatiske oppvekstroman fra etterkrigstidas Bergen. Den handler om Ole Johan og lillebroren Bjørnar. Bjørnar kan alt, inkludert gå lengdeløp.

Guttene har en mor som tror på Gud og Jesus, og en far som tror på Wilhelm Bjerknes; den moderne værvarslingens far. Meteorologfarens krigsopplevelser er litt utenom det vanlige. Han minnes natt til 9. april som en kjølig dag med litt regn. Og 8. mai fem år seinere som disig og vindstille.

Lengdeløp

Stig Holmås, far til Heikki for øvrig, har skrevet barnebøker, poesi, sakprosa, skuespill og filmmanus. Hans forrige skjønnlitterære roman «Trommeslageren fra Touriga» (2005) handlet om slitne kunstnere i et solfylt Portugal. «Regn» derimot handler om livsglade barn i et regntungt Bergen. Faren melder været på radioen, mens familien sitter klistret til apparatet.

Det gjør de også under de mange lengdeløpskonkurransene, som jo var femtitallets store sport. Ellers får vi høre om guttestreker og jenter, om kommunistfrykt og de voksnes krigstraumer. En tematikk som ikke akkurat er lysende original.

Tryggheten brister

Slik det er i barndomserindringer flest, kommer tryggheten til å briste. For Ole Johan skjer det da Onkel Ferdinand plutselig reiser seg opp i et familieselskap og roper i desperat angst «Nå kommer de». Da forteller far at Ferdinand ble ødelagt i nervene da han ble torpedert under krigen.

Ellers bygges det opp mot et dramatisk klimaks i boka. Et «før og etter» noe forferdelige. Det skal vise seg å involvere lillebror Bjørnar, en skyldbetynget storebror og den enarmede russiske skøyteløperen Vladimir Sjilikovskij.

Overflatisk

Holmås skriver lett og effektivt. Det fungerer stort sett inntil vi kommer til det andre store dramaet i boka. Ole Johan møter døve Laila med de vakre øynene. Hun har mor, men ingen far. Ole Johan nektes å være sammen med Laila. Hennes skjebne blir særdeles dramatisk, og hele den lille meteorologfamilien rystes i grunnvollene.

Men det er et misforhold mellom Holmås lette og raske fortellerstil, og det rystende tema. Effektiviteten bikker over i det glatt overflatiske.