Regn til inspirasjon

Vi som har opplevd år 2000, kunne definitivt klart oss uten regnvær, men hva med kunsthistorien? Fra tidenes morgen har mer eller mindre heftig nedbør utløst våte visjoner både i litteratur, malerkunst, film og musikk.

Regnvær kan inspirere både til poesi og mareritt. Hvem har for eksempel hørt om en skikkelig gotisk grøsser som ikke starter med storm, regn og flerrende lyn? På den andre siden kan vi lese poeter som i undring registrerer at regnet sildrer, triller, nynner og suser. «Regn, regn, regn, regn,» skrev Sigbjørn Obstfelder, «øsende regn/pøsende regn,/regn, regn, regn, regn,/deilig og vådt/deilig og råt!» . Ingen går gjennom grunnskolen i Rogaland uten å lære disse strofene utenat.

Litt mindre hyggelig (men desto mer gjenkjennelig) er regnværet hos Olav Nygard: «Haustarregne driv i straumar/yve lid og graakled heid;/skodda flyg fyr ræsne vindar,/riv seg sund i ris og rindar;/verda andar tungt i draumar/illelt av ei marereid.»

  • Rolf Jacobsen åpnet for sikkerhets skyld sin debutsamling «Jord og jern» (1933) med diktet «Regn»: «Himlen har stilt sin harpe på skrå mot jorden/og rører de tusen strenger med døvende vellyd,/løfter de store klemt over skog og sletter/med lekende hender.»

Jacobsen legger ikke papp imellom. «Regn var det første sansene skjønte på jorden/- susende regn,» skriver han og konstaterer at «...himlen legger de tynne striper av jern/tonende over mitt hjerte.»

Slik er det nok ikke mange som har opplevd den inneværende værsesongen på Østlandet. Da treffer høstens suksessforfatter Jonny Halberg bedre, når han i boka «Flommen» lar det regne så hardt og apokalyptisk at verden blir forvandlet til en elv, der døde elger kommer drivende mens man ror mellom epletrærne og fortøyer båten til trappegelenderet.

  • Vann er vann, men også et symbol, både livgivende og dødbringende. Når Ernest Hemingway i novellen «Katt i regnvær» skriver at «...en katt krøp sammen under et av de dryppvåte bordene. Katten gjorde seg så liten den kunne for ikke å bli våt...» , ja, da kan du være sikker på at Papa lar katten symbolisere både det ene og det andre; i dette tilfellet sjelelivet til en kvinne i et kriserammet ekteskap.

Og når Hans Børli forteller at «svarttrosten synger i regnet» handler det også om en viss type skjønnhet og melankoli fra sjeledypet.

  • Regnværet kan inneholde så mangt; det kan være hardt, mykt, klebrig, nesten usynlig eller tett som en mur. Regn kan føles som ild, eller som is. «Alt er vann/om du ser lenge nok,» lød poeten Robert Creeleys bidrag til vannets metafysikk. Eller som det er ført i tusjpennen av haikudikteren Buson (1716- 1783):

Vinterens regn

viser oss, som det var lenge siden

alt våre øine kan se