Regnbuen er aldri kjedelig

DET ER LITT AV EN

kanonladning Unn Conradi Andersen (Dagbladet søndag 19. sept.) fyrer av mot kulturdekningen i NRK generelt - og mot Kulturbeitet på NRK P2 spesielt. Ifølge Andersen er NRKs kulturjournalister servile medløpere for kulturlivet og dets aktører. Kulturbeitet på NRK P2, som blir trukket fram som skrekkeksemplet, påstås å unngå konflikter, og for å fungere som mikrofonstativ for dem som ønsker det. NRK radios kulturelle flaggskip er, iflg kommentatoren, ikke annet enn et symptom på hvor dårlig det står til med statskanalens overordnede kulturdekning.

Det er selvsagt lov ikke å like et program, men Andersens kritikk bærer preg av subjektive synspunkter, underbygde argumenter er det lite av. Kanskje fordi søkelyset alt for sjelden blir satt på kulturjournalistikk som eget fag? Andre fagjournalister, som politiske journalister og sportsjournalister har oftere fått gjennomgå pga ukritisk håndtering av fagfeltet og svak kildekritikk. Det er nok fortsatt slik at det i endel kulturjournalister ser på seg selv som kulturlivets representanter i redaksjonen, og ikke som kritiske, undersøkende journalister. I så fall kan det svikte både i søking, analyse og formidling av informasjon. I tillegg har vi et kulturliv som i seg selv er preget av en konsensuskultur, hvor aktørene ofte unngår kritikk, selvkritikk eller konflikt.

DET ER SELVSAGT

ingen forskjell på kulturjournalistikk og annen journalistikk. Bortsett fra et viktig moment: Kulturjournalitikken bør i større grad enn tradisjonell journalistikk forholde seg til innhold. En god kulturjournalist må, i tillegg til å følge journalistikkens prinsipper og verktøy, også forholde seg til kunstens innhold og budskap på en faglig fundert måte.

Journalistikken må kunne romme opplevelsen, det kunstneriske uttrykket, tankegrunnlaget. Hva er for eksempel et «kritisk» forfatterintervju? Skal forfatteren stå til rette på samme måte som ansvarlige politikere? Dette er problemstillinger enhver kulturredaksjon sliter med, fordi kulturjournalistikken går utover den tradisjonelle nyhetsjournalistikken. Kulturnyheter handler ikke bare om bevilgninger til Quart-festivalen, bokbransjeavtalen, privatisering av kinoer, konflikten om hvorvidt operaen skal bruke marmor eller granitt...

I all enkelhet er dette hva nyhetsdesken i NRKs Kulturavdeling tar mål av seg å gjøre. Vi jobber vi etter tre hovedkategorier:

1. Breaking news av den klassiske nyhetstypen: Festspilldirektør må gå/malerier er falske/Kulturskolen i Utbygda får mindre penger enn kulturskolen i Innbygda, osv.

2. Forbrukerjournalistikk og nytt fra kulturmarkedet. Det som ofte - og noe nedlatende - samles under sekkeposten «lanseringsjournalistikk». Vi opplever ikke dette som problematisk såfremt stoffet håndteres på vanlig journalistisk vis.

3. Kulturens innhold: Dette kan være en skikkelig nøtt, og en større utfordring å få til - særlig i et kort nyhetsformat. Men viktig likevel, fordi dette er stoff som berører og angår mange. Mulighetene er større i lengre magasinflater. Men bare den som har prøvd å formidle inntrykk fra en maleriutstilling - på fire og et halvt minutt på radio - vet at dette kan være utfordrende nok.

ANDERSEN HEVDER

at vi til nå har kringkastet rundt 70 prosent reklame i Kulturnytt tv. Det hadde vært interessant å vite hvordan hun har kommet fram til dette tallet og ikke minst hva hun legger i ordet reklame. Kanskje mener hun lanseringsjournalistikk? Eller forbrukerjournalistikk? Hendelsesnyheter? Utfordringen ligger i hvilket fokus eller vinkling du velger eller om stoffet videreformidles uten egen journalistisk bearbeiding. For det kan vel ikke være slik at vi ikke skal fortelle lyttere og seere om nye bøker, utstillinger eller konserter?

Vår ambisjon er å speile kulturlivet, samtidig som vi har et kritisk blikk rettet mot den samme arena, på vegne av våre lyttere og seere, i den fantastiske regnbuen som utgjør kulturlivet. For den som har evnen til å se regnbuen, er den aldri kjedelig.