Regnskap i krise

Finanskrisen kan angripes og forstås fra mange sider. Nye regnskapsregler har, utrolig nok, også spilt en viktig rolle. Slik er det fordi regnskapsregler former den økonomiske virkeligheten. Det finnes ikke én objektivt riktig økonomisk virkelighet: Hvor mye er eiendelene våre verdt? Har de sunket eller steget i verdi og skal det eventuelt inn i regnskapet? Hvordan skal kostnader og inntekter fordeles over tid? Hvor stor del av framtidige inntekter skal med? Hvordan føre ansattes fremtidige pensjon i regnskapet? Svaret på slike spørsmål kan avgjøre om en bedrift eller bank går konkurs, og om en kommune må stramme inn midt i krisen.

I praksis rommer et regnskap en serie gjetninger og anslag og beslutninger om hva som skal, og hva som ikke skal synliggjøres og telle med. Disse gjetningene og anslagene gjøres på grunnlag av regler og prinsipper. Regler fagfolk diskuterer og som vi andre burde interessere oss for. Det er galt å framstille regnskapsregler som nøytral teknologi, som løsninger på praktiske problemer der gammelt utstyr ganske enkelt kan skiftes ut med nye og bedre løsninger. Tvert imot har nye, markedsfundamentalistiske regler stimulert og premiert grådig atferd i finans- og næringsliv, bidratt til finanskrisen og om ikke noe gjøres kommer de til å fortsette å destabilisere bedrifter, kommuner og samfunn.

De siste årene har verden fått nye, harmoniserte regler for hvordan et regnskap skal føres. De er utviklet av et Londonbasert ekspertråd (IASB) som er sponset og dominert av de fire store revisjonsselskapene. Organet er helt uten demokratisk forankring, til gjengjeld bidrar det til å øke etterspørselen etter sine velgjøreres tjenester.

Regnskapsreglene som gjelder for norske børsnoterte selskaper er allerede tilpasset reglene fra London, og helseforetakene bruker en variant av dem. I statlig sektor gjennomføres det prøveprosjekter med rot i IASBs arbeid og i den grad kommuner har dannet aksjeselskaper og kjøpt aksjer (og det har de i stor stil) blir også kommuneregnskapene preget av de nye prinsippene.

Dette er en utvikling som har skutt fart på vakten til en finansminister fra SV. Vitenskapsministeren fra samme parti er ivrig i gang med å la universitetene prøve ut den samme medisinen. Tror de dette er et teknisk spørsmål som trygt kan overlates til ekspertene?

Realiteten er at regnskapsregler alltid favoriserer noen på andres bekostning. Standardene fra (City of) London er ikke overraskende tilpasset idealet om et grenseløst kapitalmarked. Eiendeler og aksjer skal kunne skifte hender så glatt som mulig, på tvers av sektorer, landegrenser og bransjer. For IASB spiller det dypest sett ingen rolle, et universitet må kunne sammenlignes med en pølsebod. Den samme målestokken gjelder for begge typer virksomhet: Hvilken avkastning får man på den investerte kapitalen? I prinsippet er det den kortsiktige investorens interesse som settes i sentrum, i en verden der alt er til salgs hele tiden. I realiteten er det som så ofte før opsjonsryttere og bonusdrevne ansatte som har mest å tjene, ikke småeiere, ikke vanlige lønnsmotagere og slett ikke samfunnet rundt.

Målet om et grenseløst kapitalmarked krever at to prinsipper skyves fram: For det første skal eiendeler (som verdipapirer og bygninger) til en hver tid bokføres etter markedsverdi («mark to market»). For det andre skal endringer i disse verdiene tas inn i resultatregnskapet. Som finansveteranen Borger A. Lenth skrev i Aftenposten i forrige uke, er systemet i realiteten basert på en fiksjon. Det Lenth ikke sa var at dette også skaper større rom for manipulasjon, av dem som har en kortsiktig interesse av å blåse opp verdier (for eksempel opsjonsryttere og bonusjegere).

Ideen om regnskapsregler som nøytral teknologi, hviler på en markedsfundamentalistisk vrangforestilling. Det kan også hevdes at den hviler på et økonomisyn som er i ferd med å bli innhentet av historien. For å få det til å gå i hop må man forutsette at markeder fungerer noenlunde slik det framstilles i nyklassiske lærebøker: At de er befolket av målbevisste aktører som i sin streben etter å gjøre en god handel danner likevektspriser i møtet mellom kjøper og selger. Likevekt er et nøkkelord her, fordi det antyder to ting. For det første at den til enhver tid gjeldende pris på en eiendel eller et verdipapir er «riktig». Prisen er et signal som sørger for at ressurser brukes der de skal. Likevekt er også viktig fordi det bokstavelig talt uttrykker en forventning om at markeder er grunnleggende stabile.

En helt annen, også markedsvennlig, men mindre virkelighetsfjern forståelse av markeder finner man i innenfor den keynesianske tradisjonen. Her er poenget at markedet kan gå inn i selvforsterkende prosesser, for eksempel bobler, noe som kan gi overdrevne oppturer så vel som nedturer. Jo sterkere finanssektoren er, og jo mer det spekuleres for lånte penger, desto mer treffsikker blir den keynesianske forståelsen. Så kan man jo ta en kikk på utviklingen i bolig-, råvare- og energipriser de siste årene og spørre seg, hvilken virkelighetsforståelse treffer best?

Når endringer i markedsverdi (på for eksempel verdipapirer) løpende skal påvirke resultat og egenkapital innebærer dette at så vel opp- som nedturer forsterkes. I gode tider er alle i finanssektoren fornøyd. Resultatene blåses opp og fete bonuser kan utbetales. Men hva skjer i nedgangstider? Hva er en amerikansk boliglånsobligasjon verdt når ingen vil kjøpe den? Ingenting? Det står jo faktisk noen hus bak der og utgjør sikkerheten, likevel kan banken som eier dem gå konkurs hvis verdien av papirene kuttes og tapene må tas med en gang. Det turte verken IASB, EU eller norske myndigheter å ta ansvaret for. Og i oktober ble reglene endret i rekordfart. Nå kan plutselig banker og finansinstitusjoner flytte enkelte instrumenter fra én kategori til en annen. I og for seg en god idé, og svært beleilig for DnBNOR, men også et sterkt argument mot reglene slik de først ble utformet. Regler skal gi forutsigbarhet, dette er som å fjerne offsideregelen i pausen. I gamle dager gjaldt noe man kalte forsiktighetsprinsippet. Poenget var nettopp å lage regnskapsmessige støtputer som tar av noe av sjokket for ansatte, eiere og andre interessenter.

Norske kommuner som har blitt fortalt at de bør spre sin risiko, selge kraftverksandeler, lage A/S’er. Nå betaler de prisen. Nye regler gjør at ikke realiserte tap må føres rett inn i regnskapet og slik skapes et trykk for nedskjæringer i en situasjon hvor det er det siste vi trenger.

Nye regler gir nye markedsmuligheter: Hvis krefter i revisjonsmiljøet og Finansdepartementet får det som de vil og offentlig sektor går over til å føre sine regnskaper i tråd med IASB sine prinsipper, vil dette skape nye markedsmuligheter for de fire store revisjonsbyråene. Både som revisorer og som rådgivere i forbindelse med offentlig-privat samarbeid. Var det noen som sa bukken og havresekken?

Jo dypere krisen blir, og jo flere «vanlige» bedrifter som rammes, jo mer klatting og lapping kan vi vente oss. Men en skikkelig reversering eller en fornuftig reform tilpasset ustabile markeder og kommunenes reelle behov sitter langt inne. Selv en åpen diskusjon er for mye å håpe på. Til det er det investert for mye prestisje i saken. Den markedsfundamentalistiske forståelsen har fått feste langt inn og helt til topps i Arbeiderpartiet, med SVs to statsråder som ukritiske iverksettere.