ÅRET SOM GIKK OG ÅRET SOM KOMMER: Siste finjustering av klokka på Puerta del Sol i Madrid, som skal ringe det nye året inn i natt. Foto:  EPA/Emilio Naranjo/NTB Scanpix
ÅRET SOM GIKK OG ÅRET SOM KOMMER: Siste finjustering av klokka på Puerta del Sol i Madrid, som skal ringe det nye året inn i natt. Foto: EPA/Emilio Naranjo/NTB ScanpixVis mer

Regnskapets time

Så, hva er et år, egentlig?

Kommentar

Derom hersker det rørende enighet, på tvers av tid og rom. Året er en umiddelbart observerbar klump av tid. Sumererne og mayaene, antikkens grekere og romere, beregnet alle året ganske presist til å omfatte 365 og et kvart døgn. Allerede Julius Cæsar etablerte første januar som nyttårsdagen.

Men hva er et år når regnskap gjøres opp, når forventninger og spådommer måles opp mot slik det faktisk ble? Der tror jeg ikke Cæsar og jeg ville vært enige. For selv om lengden på året er konstant, har opplevelsen av det forandret seg. Den moderne oppfatningen av tiden innebærer både større frihet og flere bindinger.

Det var særlig på 1600-tallet oppfatningen av rommet for alvor begynte å frigjøre seg fra religiøse dogmer og la seg forme av vitenskapen. Med tiden tok det lenger, eh, tid. Forestillingen om et guddommelig forfattet handlingsforløp, der menneskeheten løp et maraton mellom skapelse og dommedag som skulle ta omtrent seks tusen år, stod så sterkt. Vitenskapsmennene som utforsket rommet og jordens plass i den, gjorde det med det premiss at verden var et fullendt skaperverk. Ennå var det ikke rom for tanken om verdens utvikling i teoriene.

Så, sakte, gjorde astronomien og geologien at menneskenes historie måtte løsrives fra jordens og universets. Den svenske idéhistorikeren Sven-Eric Liedman, som behandler dette i sin «Den moderne verdens idéhistorie», skriver: «Først når mennesket blir alene i en verden der dets egen historie er kort, og der det ikke kan finne noe budskap utenom hva det selv er opphavet til, blir samtiden et overhengende problem, men også en mulighet, et tomrom som kan fylles med innhold og budskap».

Omtrent samtidig som vitenskapen strekker ut historien i begge ender, gjør det mekaniske uret at stadig flere kan være orientert om døgnets gang. Folk må forholde seg til klokkeslett, de får etter hvert oppmøtetid og timelønn. Mens historiesynet løser dem fra å se på seg selv som bønder i en guddoms sjakkspill med seg selv, gjør det nye grepet om timene at det er mer naturlig å koordinere seg og sammenligne seg med andre.

Både når jeg ser bakover og når jeg ser fremover, er det med en følelse av hvordan årene burde være. Nyttårsforsettene, både de som lanseres halvt ironisk på sosiale medier og de som ikke uttales, vitner om samme hang til å måle seg selv opp mot idealer som ikke ville eksistert uten et kollektiv i noenlunde samme takt. Vennene mine og jeg står alle på plattformen som er blitt slipt til av disse historiske prosessene.

Men om forsettene, med sin hale av vedvarende kilo og slett samvittighet, dels er skapt av klokkenes skulderprikkende påminnelser om at tiden går og går og at den må brukes godt, beroliger astronomien og geologien med at det er mange prosesser, de fleste, egentlig, som jeg ikke kan styre. Ikke til neste år heller.

GAMMEL TIMEBOK: Når jeg sammenligner året som gikk med hvordan jeg syntes det burde være, er jeg en del av en historisk utvikling der synet på tiden har endret seg dramatisk. Bildet er fra «Les très riches heures de Duc du Berry», en slags illustrert kalender fra 1400-tallet, og illustrerer måneden august. Foto: Château de Chantilly / Wikimedia Commons.
GAMMEL TIMEBOK: Når jeg sammenligner året som gikk med hvordan jeg syntes det burde være, er jeg en del av en historisk utvikling der synet på tiden har endret seg dramatisk. Bildet er fra «Les très riches heures de Duc du Berry», en slags illustrert kalender fra 1400-tallet, og illustrerer måneden august. Foto: Château de Chantilly / Wikimedia Commons. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.