Regnskapets time

Foran tredje stortingsvalg på rad avkrever LO svar fra partiene på spørsmål som medlemmene er opptatt av. Hvorfor gjør ikke andre organisasjoner det, spør Stein Aabø.

SAMARBEID: Statsminister Jens Stoltenberg (t.v.), LO-leder Roar Flåthen og  leder-kandidat Gerd Kristiansen på LO-kongressen søndag.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
SAMARBEID: Statsminister Jens Stoltenberg (t.v.), LO-leder Roar Flåthen og leder-kandidat Gerd Kristiansen på LO-kongressen søndag. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Det hører til de faste postene at Jens Stoltenberg kommer på LOs kongress og avgir regnskap over hva han har innfridd i de foregående fire år. Han har gjort seg lekker for LO ved å svare prydelig på alle organisasjonens krav og ønsker foran valget fire år i forveien. På kongressen, mot slutten av perioden, skal han opp til eksamen. Har han gjort det han har lovet? Jens har innfridd på så å si alle punkter. Hans regjering har innført tiltak mot sosial dumping, sikret gode og trygge pensjonsordninger, beholdt sykelønnsordningen, forsvart arbeidsmiljøloven, økt bemanningen i helsesektoren etc., alt til LOs tilfredsstillelse. Jens entrer talerstolen, varmer opp delegatene i sedvanlig stil. Han koketterer og er selvironisk. Latteren bølger. De er på lag. Han kaster jakka og trives. Den avtroppende LO-leder hyller ham. «Du har gjort en god jobb for fagbevegelsen». LO vil ha ham i fire nye år.

Slik er den rutinemessige og strengt regisserte idyllen i det fagligpolitiske samarbeidet mellom Ap og LO. LO krever, Ap leverer. Ap får støtte i form av valgkampbidrag og avgjørende stemmer. Men det gjør seg ikke selv. Selv LO-medlemmer, som betaler fagforeningskontingent og er flasket opp med arbeiderbevegelsens idealer, flakker med blikket når høyrebølgene skyller inn over landet. Da viser meningsmålinger at svært mange like gjerne kan stemme på Erna og Siv som på Jens. De oppfattes som bortkomne sauer. De villfarne må bringes tilbake til hjorden.

Målinger fra katastrofevalget i 2001 viste at Ap den gang bare hadde oppslutning fra 32,8 prosent av LO-medlemmene. Kalddusjen tvang fram en mer offensiv linje. Foran de tre siste valgene, inklusive det forestående, har LO engasjert tillitsvalgte i klubber og lag over hele landet til å spørre hverandre om hva som er viktigst. De kommer fram til omtrent det samme som LO-ledelsen er enige om, med den forskjell at man nå, med hånda på hjertet, kan si og dokumentere at dette er hva medlemsmassen er opptatt av.

Følgende gjenstår i årets prosess: Nå har kongressen talt. Programmet er spikret. Om en måneds tid sender LO-ledelsen ut brev til de politiske partiene med spørsmål om deres syn på ulike forhold innenfor arbeidslivet. Svarene skal være avgitt før midten av august. De avgjør i prinsippet hvem som får LOs støtte de siste ukene av valgkampen. Ingen er overrasket over at det er Ap som har de flinkeste svarene. Det er en omfattende og nøye planlagt prosess, som hver gang er blitt ledet av assisterende informasjonssjef Øyvind T. Hansen.

Medlemsdebatten har selvfølgelig flere siktemål. Utenfra kan det se ut som en misjonsbefaling: «Gå ut og gjør enhver fagorganisert til Ap-velger». Fra enhver synsvinkel må debatten sees på som en effektiv form for mobilisering. Innenfra beskrives det som det ypperste form for medlemsdemokrati.

Første gang denne massive LO-debatten ble satt i gang var Kjell Magne Bondevik statsminister for en Høyre-dominert regjering som i flere saker var på kollisjonskurs med LO. Gerd-Liv Valla var LO-leder. De røk i tottene på hverandre. Bondevik mente dette var et fordekt kampanje for å kaste den sittende regjering. Valla mente han spredde usannheter og opptrådte uverdig. Bondevik konstaterte at han hadde truffet en øm tå, men modererte seg. Høyre og Fremskrittspartiet nektet å svare på LOs spørsmål. Det gjorde de imidlertid i 2009. Trolig vil de gjøre det i år også, når brevene blir sendt. Torbjørn Røe Isaksen har sagt at ingen vinner et valg uten støtte fra de fagorganiserte. Frp vet at mange LO-medlemmer i industrien har sympati med dem. Uansett vil LO-ledelsen at Ap skal vinne valget. Gjør ikke Ap det, har LO i det minste skriftlige svar fra mulige regjeringspartier på spørsmål av betydning for arbeidstakeres vilkår og rettigheter. De vil utvilsomt bli brukt ved høve.

Om denne kampanjen er det mange oppfatninger. Noen ser den som en god strategi for politisk mobilisering. Andre som politisk utpressing. Atter andre som en felle. Selv om medlemsdebatten ved to forutgående valg har endt med økt og avgjørende oppslutning om Ap, er det ikke lett for Ap's motstandere bare å blåse av spørsmålene. LOs medlemsmasse er stor. Den utgjør om lag en fjerdedel av de stemmeberettigede. Det har Høyre forstått. Trolig Frp også. Derfor svarer de på spørsmålene. Selv Ap svarer uforpliktende på enkelte spørsmål. De kan ikke avskjære seg fra alle virkemidler i regjeringsposisjon. Men som medlemsaktivitet er prosessen uovertruffen. LO har sannsynligvis vunnet to valg for de rødgrønne. Hvorfor gjør ikke Unio, YS eller Akademikerne noe tilsvarende? Fordi de ikke vil velge side. Det ville splittet organisasjonene. Det er en grunn til at de står utenfor LO.