DAMER I BLUES: Rita Engedalen og Margit Bakken i aksjon på Tubaloon under Konsgberg Jazzfestival fredag kveld. Regnet ødela ikke bluesfesten for de frammøtte. Foto: Bjørn-Owe Holmberg
DAMER I BLUES: Rita Engedalen og Margit Bakken i aksjon på Tubaloon under Konsgberg Jazzfestival fredag kveld. Regnet ødela ikke bluesfesten for de frammøtte. Foto: Bjørn-Owe HolmbergVis mer

Regnværsfestivalblues

Men Charles Lloyd New Quartet hadde sitt på det tørre i Kongsberg kirke.

KONGSBERG (Dagbladet): Etter en solfylt fredag kom regnet til festivalbyen Kongsberg utpå ettermiddagen, og holdt det gående gjennom et kveldsprogram som inkluderte blueskonsert på utendørsscenen Tubaloon og diverse klubbkonserter.

Men før regnet satte inn, hadde blant andre den unge, lovende gruppa Chili Vanilla - Synne Sanden, vokal; Steffen Granly, tuba; Siv Øyunn Kjenstad, trommer - vist seg fram på en vellykket utekonsert.

Gjestegitarist Thomas T. Dahl ga ekstra lyd til trioen, der sanger Sanden beveger seg nær det kabaret-teatralske i et uttrykk som vil bli mer dynamisk med litt mer nyansert bruk av de vokale virkemidlene.

Festivalen bød også på en verdenspremiere da de to europeiske frijazzveteranene Evan Parker og Peter Brötzmann møttes til duokonsert i Smeltehytta.

VAKKERT:  Charles Lloyd spilte vakker jazz i Kongsberg Kirke. Foto: Bjørn-Owe Holmberg
VAKKERT: Charles Lloyd spilte vakker jazz i Kongsberg Kirke. Foto: Bjørn-Owe Holmberg Vis mer

De to godt voksne musikerne kommuniserte intens pr. klarinetter og saksofoner på språket bortenfor tonalitet og melodikk, men med desto mer energi i kaskadene og tiradene. Til gjengjeld sto tonalitet og melodikk i forgrunnen da en annen saksofonhelt, Charles Lloyd, inntok Kongsberg kirke sammen med sin New Quartet - Lloyd, saksofon, fløyte, sangram; Jason Moran, piano; Reuben Rogers, kontrabass; Eric Harland, trommer.

Lloyd-kvartetten har levert gode festivalkonserter i Norge de siste åra, og skuffet heller ikke i går, med mindre man hadde ønsket seg litt mer av den ekspressive Lloyd og klart seg med litt mindre av veteranens meditative, lyriske side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med originalkomposisjoner samt musikk av Mikis Theodorakis og Billy Strayhorn på settlista, nærmest listet kvartetten seg inn i kirkekonsertmodus. Åpningslåtas enkle meloditema, akvarellmalt av en hel, rund og lyrisk tenortone og rammet inn av nennsomme berøringer på tangenter, strenger og skinn, ble formidlet som en gryende sommermorgen, og låt nummer to befestet snarere enn brøt den pastorale idyllen.

Bare Lloyds ornamenteringer skapte krusninger, men gradvis beveget konserten seg i retning uptempo og litt mer muskelbruk hos radarparet Rogers/Harland, uten at det noen gang kom til oppsprekk hos verken dem, Moran eller far sjøl.

TOPPMØTE:  De europeiske frijazzguruene Evan Parker og Peter Brötzmann spilte sin første duokonsert noensinne i Smeltehytta. Foto: Terje Mosnes
TOPPMØTE: De europeiske frijazzguruene Evan Parker og Peter Brötzmann spilte sin første duokonsert noensinne i Smeltehytta. Foto: Terje Mosnes Vis mer

Nærmest kom Lloyd i konsertens nest siste ordinære låt, der han lot sine indiske ragaimpulser få ganske fritt utløp via sin røde sangram, og om han ikke avsluttet med et smell, avsluttet han og bandet iallfall med et stort, boblende calypsosmil.

At Charles Lloyd er en strålende saksofonist er knapt noen nyhet, ei heller at hans melodikjære og skjønnhetsbejaende side har kommet sterkere og sterkere fram i de seinere åra. Og visst spilte han usentimentalt vakkert og reinskåret, enten det handlet om tenorsaksofon eller fløyte, men valg av repertoar og stemning ble samtidig en begrensning: Verken Moran eller Harland fikk mer enn antydet hvilke enorme solistiske kvaliteter de besitter. Begge er blant de beste i sin generasjon, originale og tekniske briljante, men i går ble de først og fremst lojale og fremragende aktører i Lloyds kammerspill.

Litt mer solistisk spillerom fikk Rogers, og utnyttet det utmerket. Men med tyngdepunktet så langt ut i det utilslørt vakre, endte konserten som en av disse der alt som blir spilt er uangripelig musisering med sjel og kropp i harmonisk balanse, mens det du ønsker skulle bli spilt, men som ikke blir det, urettferdig nok kaster en liten savnets skygge over opplevelsen.

VELLYKKET:  Chili Vanillas Synne Sande og Stefan Granly. Foto: Terje Mosnes
VELLYKKET: Chili Vanillas Synne Sande og Stefan Granly. Foto: Terje Mosnes Vis mer