Rehabilitering og straff

KRIMINALPOLITIKK: I sitt svar 8.11. på min artikkel om kriminalomsorgsmeldingen 22.10. sier justisminister Knut Storberget at han ikke deler min skepsis til rehabiliteringsarbeid i fengsel, og betoner i den forbindelse nødvendigheten av å gjøre noe med fangenes bostedsløshet, rusproblemer, mangel på utdanning og mangel på jobb. Her må det være en misforståelse.

Jeg sa jo, i forbindelse med den planlagte tilbakeføringsgarantien, at «[b]olig, arbeid, helsetjenester og utdanning er viktige slike rettigheter. Dermed ses kriminalpolitikk og velferdspolitikk i sammenheng». Rehabilitering i slik bred betydning er noe KROM – og jeg – har hevdet i årevis. Selv om jeg ser noen snubletråder som jeg har advart mot, er jeg er glad for at vi endelig har fått en justisminister som både skyver disse problemene i forgrunnen og vil forsøke aktivt å gjøre noe med dem.

Det jeg er skeptisk til, er den såkalte «What Works»-tenkemåten om programmer og liknende i fengsel, som meldingen går meget sterkt om bord i. Jeg tror det fremgikk klart av min kronikk. Jeg har gjennomgått en lang rekke av meta-undersøkelsene som programmene bygger på. Kriteriet på rehabilitering er her reduksjon av tilbakefall. Ja, det finnes visse forskjeller sammenliknet med tidligere tider, men de er meget beskjedne, særlig i fengsel. De gir ikke grunnlag for slagordet «straff som virker».

Når det gjelder barn og unge i fengsel viste jeg til NOU 2008:15, som bl.a. foreslår hele seks såkalte «enheter» innen fengselsvesenet. Jeg har nå imidlertid forstått justisministeren (muntlig, i foredrag) slik at man fra Justisdepartementet vil innrette én slik enhet med 6 plasser, også betegnet som «overgangsbolig». Det er i hvert fall noe atskillig mindre og mer akseptabelt enn NOU-ens forslag. Men jeg mener fortsatt at man bør satse på ulike tiltak tilpasset den enkelte utenfor murer og stengsler – konfliktråd, ungdomskontrakter, fosterhjem, forsterkede fosterhjem m.v.

Til slutt om alternativer: Storberget synes det er «uforståelig» at jeg «argumenterer så heftig» mot noen av alternativene som er presentert i meldingen når jeg er motstander av fengsel. Jeg behandlet fire alternativer: Elektronisk fotlenke, narkotikaprogram med domstolskontroll, samfunnsstraff, og «restorative justice» (vanligvis konfliktråd). De to førstnevnte stilte jeg meg tvilende til, av grunner som jeg anga, de to sistnevnte applauderte jeg.

Det er mye godt i kriminalomsorgsmeldingen. Meldingen representerer en skillevei. Men det må være av stor betydning, når man planlegger «alternativer», at de blir reelle, som vil si at de faktisk kommer i stedet for, og ikke som tillegg til, det gamle fengslet. For da blir fengslet stående der, kanskje enda stødigere.