UTÅLMODIG: Shabana Rehmans personlige beretning hadde fortjent en mer grundig litterær behandling. 
Foto: Siv Johanne Seglem
UTÅLMODIG: Shabana Rehmans personlige beretning hadde fortjent en mer grundig litterær behandling. Foto: Siv Johanne SeglemVis mer

Rehman om veien ut av volden

Shabana Rehman har skrevet en viktig beretning som vekker stor sympati.

||| BOK: Vi kjenner Shabana Rehman som en frittalende spaltist og standupkomiker.

Hennes offentlige stunts har vakt latter, men også avsky, reaksjoner som viser at hun i visse kretser stadig er kontroversiell.

Mange husker kanskje også at Shabana Rehman for noen år siden sto fram som tidligere voldsoffer.

«Blåveis» forteller om denne fortida og om forfatterens vei bort fra volden, tilbake til samfunnet og til å bli en av landets mest markante, offentlige stemmer.

Gode intensjoner«Blåveis» er først og fremst Shabana Rehmans personlige beretning; i tre år levde hun med overgrep fra sin daværende kjæreste.

Dernest er «Blåveis» en selvhjelpsbok for voldsofre og deler også det problematiske med en del selvhjelpslitteratur; den har gode intensjoner og er skrevet for alle med liknende opplevelser.

Men på tross av, eller nettopp på grunn av, sine gode intensjoner, behandler mye selvhjelpslitteratur temaet sitt lettvint, for ikke å si overflatisk.

Selvfølgelig kan Rehman skrive. Hun skriver oppriktig, med skam, frustrasjon og varme — og en sjelden gang med humor.

Her er det ikke analysene, men opplevelsene som står i sentrum, opplevelser som i seg selv er tankevekkende — og brutale:
Sveiper over«I perioder på 80- og 90-tallet var jeg et voldsoffer, og jeg var traumatisert (...) Den jenta som lå mørbanket i parkeringshuset rett ved Gunerius shoppingsenter en sein høstkveld 1993, det var meg.»

Men som bok syns jeg «Blåveis» sveiper over hendelsene i altfor stor grad, forfatteren skynder seg videre istedenfor å ta seg tid til å utdype forholdene og bygge ut påstandene, oppramsingene og forhistorien.

Det er såpass mye stoff å ta tak i her (oppvekst i drabantbyen, rusmisbruk i ungdommen, voldsmisbruk og en ulykkelig kjærlighetshistorie, maktmisbruk i barnevernet, abort, angst og så videre) at det hadde fortjent å bli behandlet grundigere, mer omfattende, mertålmodig, og slik blitt gjort enda viktigere. Nå bekrefter dessverre «Blåveis» selvhjelpslitteraturen som lettvint og kjapp.

Viktig nokIkke dermed sagt at boka ikke er en viktig utgivelse. Den er viktig i seg selv, i det at en kjent person som Shabana Rehman forteller om sine opplevelser og gjør volden mot kvinner — og dens ettervirkninger — kjent, gjør det synlig, tør å belyse det andre tier om.

«Blåveis» viser oss også de mørke sidene ved det norske institusjonssamfunnet, påpeker maktstrukturer og holdninger i det pakistanske miljøet i Norge og forteller om belastningene ved å være en offentlig person og en ung kvinne i dag. Det er ikke stor litteratur, men jeg har stor sympati for boka.

Forhåpentligvis kan den gjøre en forskjell for noen skjebner der ute.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17. august.

Rehman om veien ut av volden