Reinspikka country-rap

Enten du hater ham eller elsker ham, på «Secret House Against The World» har Buck 65 laget countryrap slik ingen har hørt det før.

CD: Neinei, den nye Johnny Cash er slett ingen værbitt countryfyr med hatten på snei og en narkodom i jeanslomma. Det er en pretensiøs kanadisk indierapper som elsker både steelgitar og scratching, namedropper alt fra Ingmar Bergman til Frida Kahlo og bruker russisk historie for å sjekke jenter. Nerd, tenker du? Selvfølgelig! Og det er slik vi liker dem. Særlig når de skriver poetiske tekster med en popkulturell tvist. Buck 65 (Richard Terfry) liker å teste ut musikalske grenser. Fra å være hypnotisk indierapindustriell på «Vertex» (1999), har stemmen hans etter hvert blitt mer whiskeyrusten og han har oppdaget banjoens musikalske gleder. På «Talkin\' Honky Blues» (2003) beveget han seg inn i countryland, men plata var for rigid til at han fikk utnyttet sjangerkrysningspotensialet sitt godt nok. Denne gangen har Buck 65 derimot tatt cowboyskrittet helt ut. «Secret House Against The World» er en musikalsk og emosjonell berg-og-dal-bane. På åpningssporet er platespillerne med på å skape like mye countrypolkastemning som banjoen. Samtidig drar han en Serge Gainsbourg på frankofilpønkete og krautrockinspirerte «Le 65isme» og er postrocksymfonisk på «The Suffering Machine». «Secret House...» har blitt en salig blanding av art country, hjerteskjærende vakre instrumentalpartier og hiphoppoesi. Det er mer Willie Nelson enn Jay-Z, men som Buck 65 selv sier på det Tom Waits-inspirerte sistesporet «BLANC BEC»: «Punk-ass rapper I am!» Det skal være visst.