Reise eller ikke reise?

Blodet flyter i Burma nå. Jeg skulle gjerne vært der nå, for å fortelle dem som går i protesttog at verdens øyne er på dem. De har lidd i stillhet alene, de har lidd i 20 år, uten å vite om det finnes vitner utenfor regimets usynlige murer. Bare én ting er verre enn å bli mishandlet, og det er å vite at ingen kjenner til din skjebne.

Jeg dro til Burma for et par år siden å skrive boken «Hvor skal vi reise før det er for sent: Turismens To Ansikter». Boken åpner med Burma-kapitlet, og med spørsmålet: Skal vi reise eller bli hjemme?

Bildene på avisenes forsider disse dager gir svaret, på tross av internasjonal og norsk oppfordring til handelsboikott: Selvsagt skal vi reise. Mer enn noensinne burde svaret være åpenbart for enhver.

Det har aldri manglet på gode grunner til å besøke dette vakre landet: Rangoons blendende vakre Shwedagon-pagode; Bagan-slettens tusentalls gylne spir; Mandalays buddhafigurer; de irrgrønne rismarkene langs Ayeyarwady-floden; Inle-innsjøens flytende øyer av lotus.

Men det finnes enda en grunn, og den fikk jeg av Ma, studenten jeg traff på et tehus. Jeg har et ærend her, mente Ma: «Besøkende sørger for et vindpust inn i et lukket, klamt rom,» forklarte han på et haltende engelsk. «For oss er du en forsmak på frihet.»

Hvis det var Burma-regimets ønske å sette dette landet i isolat, på vann og brød, holde verdensopinionen utenfor, mens vokterne lever herrens glade dager på innbyggernes bekostning, har de klart det med glans.

Fra barnsben av blir burmesere innprentet at autoritet er til for å adlydes. Men for sikkerhets skyld har generalene en stående hær på over 400 000 soldater, som bruker 40 prosent av statsbudsjettet – mens flertallet av burmesere kjemper for å overleve på knappe 10 kroner dagen.

På avstand kan byenes gylne spir og pagoder formidle en aura av velstand, høymoral og makt. Men i Rangoon (nå kalt Yangon – «Håpets By»…) finnes verken velstand (en fjerdedel lever på sultegrensen), makt (Beijing dirigerer mye av politikken) eller høymoral (menneskerettigheter er et upopulært tema). På nært hold er det ikke pagodene som skinner, men svetten til millioner av mennesker som lever i en tilstand av stum desperasjon.

Men jeg så noe annet. Holdt i live av tro og en medfødt gjestfrihet, lyste det håp i øynene hos mange av dem jeg møter på gaten.

Dette inntrykket gjenspeiler seg ikke i avisen The New Light of Myanmar, regjeringsorganet hvis oppgave er å hylle regimets militære ledere. Her blir leserne minnet om, på ekte orwellsk manèr, at «frihet er lydighet». Under rubrikken Folkets Valg, står alltid den samme oppfordringen: «Knus alle interne og eksterne fiendtlige og destruktive elementer».

Å komme på nært hold av turismen, kan være som en Midas-berøring i et land som Burma: Det fører til høyere lønn, mat, iblant et eget værelse å sove i. Med et guideskilt på brystet får du reise rundt i det vidstrakte landet, kanskje til og med krysse en grense.

Winnie, 23 år gammel, er en av dem som har daglig kontakt med den stadig økende strømmen av turister til Bagan-pagodene. Øynene hennes bak de uinnrammede brillene er åpne og kvikke. Engelsken hennes er ikke verst, hun jobber på to kafeer, dag og kveld, for at hun og familien skal overleve. Winnie drømmer om å bli guide og klarer i blant å legge noen kyat-sedler i skuffen for å spare til skolepenger. Men årsavgiften er 500 kroner – kanskje får hun nok om et par år, håper hun. I Burma vrimler det av Winnier. I løpet av en reise treffer du kanskje på et hundretall av de 500.000 som får inntekter fra turismen.

Ved Inle-innsjøens bredder lyttet jeg til burmesernes historier fra dagliglivet. Her får man vite hva som skjedde med datteren i huset da hun flyktet over grensen til Thailand for å bli «bar girl» i Bangkok, om noen av de 300.000 mennesker som myndighetene har fordrevet fra byene for å dyrke jorden eller knuse stein. Jeg fikk høre om en helsepolitikk som årlig avsetter 5 kroner til hver innbygger.

Hver ettermiddag kaller den sprø lyden fra Shwedagons messingklokker til seg tusener av troende. I bønn om fremgang, om ikke i dette livet så det neste, tenner de sine talglys i «Drømmer-Blir-Til-Virkelighet»-templets nisjer.

Aldri har jeg sett mennesker i så intens bønn; pannen rynket, overkroppen bøyd mot bakken − bønner om å unnslippe lidelse, om befrielse fra urene tanker og onde hensikter, om et bedre liv.

Stadig flere av Burmas 50 millioner mennesker har begynt å miste troen. Inntil disse dager, når tusenvis av munker har tatt til gatene med livet som innsats.

Flere politikere i Vesten mener at vi må gå inn med selektiv bistand, og støtte opp om den burmesiske motstandsbevegelsen. Hittil har det vært smått stell. Bare én dollar i året per innbygger mottar landet i internasjonal bistand, en dråpe sammenlignet med noen av de andre av de fattigste landene i regionen; Laos og Kambodsja mottar henholdsvis 37 og 71 dollar per hode.

Er det noen løsning å fordømme et land til isolasjon? Isolat fremmer verken kommunikasjon, åpenhet eller demokrati.

Så reis til dette landet. Bli et vitne til hva som skjer. Ditt nærvær er i seg en moralsk støtte, et tegn på at burmeserne ikke lider i ensomhet.

Det var folk på reisefot som brakte nyheter om overgrepene mot tibetanere under urolighetene i Lhasa i 1987, som viste hvordan befolkningen på Balis naboøy, Lombok, ble truet med motorsag og maskingevær fordi de ikke ville flytte og gjøre plass til luksushoteller, som fortalte om plyndringen av Angkor Wats Khmer-statuer. Og det var journalister, men så desidert ikke fra The New Light of Myanmar, som først viste bilder av burmesiske miljøovertramp og av tvangsarbeidere i gang med å bygge golfbaner.