Reise gjennom mørkets rike

DE SOM OPPLEVDE TERROREN under annen verdenskrig, har ofte en historie å fortelle. De har opplevd marerittet med alle sanser og hele sitt sinn, oftest i smerte og pine, men også resignert og avklart, slik Anne Frank var da hun begynte på sin berømte dagbok i sitt skjulested i Prinsengracht 263 i Amsterdam.

Det personlige vitnemål er alltid farget, ofte enøyd og fordreid, og ikke sjelden upålitelig. Men det eier en stofflig nærhet og en spontan tilstedeværelse som kan få en balansert framstilling til å virke blodløs. Ofte eier vitnesbyrdet også inderlighet, en sjelden gang avspeiler den en rik, frodig, sammensatt og uhyre interessant forfatter.

Det siste er tilfelle med Victor Klemperer. Han var født av jødiske foreldre, og skrev i tida fra 1933 til 1945 en dagbok som mirakuløst nok unnslapp nazistenes klør. Han skrev ikke for sin egen skyld, men vitnet for at andre skulle vite. Viljen til at teksten skal overleve mørket skriker fra nesten hver side. Han skrev nesten i transe, nedtegnet omhyggelig alle detaljer, og formet gjennom sitt sensitive og åpne sinn et uforglemmelig vitnemål.

FRA TYSKLANDS INFERNO under Hitlers jernklo har vi mange beretninger. Noen av de mest rystende er samlet i Walter Kempowskis «Das Echlot» på 3000 sider, der hundrevis av hverdagsmennesker øser ut sin angst og lede, men der også betydelige penner risser ned hva de opplever. Her finnes brev fra Østfronten skrevet av Wolfgang Borchert og fra Frankrike av Ernst Jünger, her kan man lese dagboksnotater av Albert Speer, av Hitlers livlege, av ofrene for utryddelsesleirenes nådeløshet og bomberegnets uhygge.

Men ingenting av dette gjør slikt inntrykk som dagboknotatene til Victor Klemperer.

Han begynner med maktovertakelsen: «Hitler kansler. Det jeg helt til valgsøndagen betegnet som terror, var bare et mildt preludium... Hakekorsflagg overalt, hus okkupert, folk skutt, aviser forbudt.»

Klemperer meldte seg frivillig under første verdenskrig, elsker sitt fedreland og drømmer om et demokratisk Tyskland. I april 33 opplever han skjenselen som brennende olje på huden: «Aldri er noe europeisk folk i den grad blitt overøst med skam som vi blir nå. Det skjer i hver tale av kansleren, ministeren, kommissæren. Og de taler daglig. En slik smørje av åpenbar, plump løgn, fraser, meningsløsheter!»

Det er nå han får høre at en jødisk lege er mishandlet slik at han dør, 45 år gammel. Noen dager seinere. «En jødisk advokat i Chemnitz bortført og skutt.» Den hypersensitive og hypokonderske Klemperer trekker et lettelsens sukk fordi han lever, men erkjenner nå i dypeste pessimisme at «mennesket er slett», og at «vi alle må betale til slutt».

I juni 1933 slutter han å skrive ned meldingene om mord på jøder: «Nasjonalsosialistenes skjensels- og vanviddsgjerninger noterer jeg bare i den grad de angår meg personlig.» Han regner ikke med å overleve: «Men mitt liv går mot slutten... Iblant er min grenseløse gru for døden overskygget av vanskelighetene jeg kjemper mot i min isolasjon.»

DISSE TANKENE KAN MINNE om dem Franz Kafka etser inn i sine dagboksnotater. Som hos Kafka er opplevelsen av det absurde den mest hverdagslige av alle menneskelige erkjennelser.

Etter hvert tar mange av de jødiske vennene og kollegene farvel. Noen drar til Israel. 2. november: «Walter Jelski har emigrert til Palestina. Mulig at gresset er grønnere der. Egentlig er det som tatt ut av en roman. Jeg kan ikke for det, men jeg sympatiserer med de opprørske araberne der borte. Landet deres blir jo kjøpt opp. De røde indianernes skjebne, sier Eva.»

Hvilken erkjennelse. Indianere og palestinere!

Litt etter litt blir Klemperer ribbet for alt: lønn, bil, stilling, hund, huset som han er så stolt av, aviser, lånekortet på biblioteket. Han blir fratatt rasjoneringskortene, og må bære den gule stjernen. Rundt ham myldrer det av tragiske og rystende menneskeskjebner som i et gigantisk skjebnedrama av William Shakespeare. Alt er festet til papiret.

11. mai 42: «Det har vært en husundersøkelse i et aldershjem på Güntzstrasse. Kvinner mellom 70 og 85 år blir spyttet på, stilt med ansiktet mot veggen, overhelt bakfra med kaldt vann, fratatt sin ukerasjon av matvarer inkjøpt for merker - overøst med forferdelige, uanstendige ord.» De gamle på aldershjemmet får tak i asparges. Hans kone som er ikke-jøde må trå hjelpende til. «Eva må bære aspargesen. Den er nemlig en ren arisk grønnsak.»

Etter hvert snur krigslykken for tyskerne, samtidig fanger nazinettet inn stadig flere av jødisk opphav, og utryddelsesmaskinene tar til å kverne. Dødstankene melder seg stadig oftere for dagbokforfatteren. Håpet om at notatene skal leve videre blir stadig svakere.

LIKEVEL ER IKKE BILDET HELSVART. Ikke alle tyskere er Hitlers frivillige hjelpere, mange smugler faktisk melk, mat og klær til dem. Til og med representanter for myndighetene og SA kan være vennlige og hjelpsomme mot jødene. «Der er latter og dus, også med en smule armen rundt livet. Fullkomment harmløst. Men hvis Gestapo skulle få vite det...»

Flere myndighetspersoner overser det sinnssyke lovverket, en leder for Deutsche Mädel viser både omsorg og medfølelse. Nyansene er mange i skildringene av hvordan sivile tyskere oppfører seg. Men Klemperer bestrider i mai 43 «på det bestemteste at samtlige klasser i landet er antisemittiske». En jødevenn av ham på tvangsarbeidsanstalten er enig: «Hadde folket virkelig vært jødefiendtlig, ville ikke en eneste av oss vært i live.»

Noe av det mest imponerende er at Klemperer i denne helvetesvandringen makter å reflektere over nazistenes bruk av symboler, metaforer, troper og ladede ord og uttrykk. Disse notatene skal komme til å utgjøre boka LTI, «Lingua Tertii Imperii», Språket i Det tredje riket, som han gir ut i 1947. Det er den skarpeste analysen av nazistenes språkbruk som er skrevet. Den latterligggjør på det mest infame makthavernes hule retorikk, og eier en boblende humor. Under kommuniststyret i DDR brukte de opposisjonelle LTI som kilde når de skulle le av kommunistenes politiske floskler. Det er ikke mye humor i helvete. Men djevelen kan være ufattelig stupid, og da vil man unne seg en himmelsk latter.

VIKTOR KLEMPERER TILHØRTE en gammel rabbinerslekt. Hans to eldre brødre gjorde en glimrende akademisk karriere, og konverterte som ham til protestantismen. Klemperer spesialiserte seg på den franske opplysningstida, på Montesquieu og Corneille, en disiplin som i Tyskland ble betraktet som grunn og overflatisk i sammenlikning med den dyptborende germanske ånd. Den øvrige familien betraktet ham som en enfant terrible, særlig da han giftet seg med Eva Schlemmer, en pianist og komponist fra en protestantisk familie.

Ekteskapet ville bli kortvarig, hevdet hans foreldre. Det varte i 46 år, også gjennom redslene, der Eva førte ham ut av helvete med en funklende dagbok i behold. Ikke bare er det den mest nyanserte og innsiktsfulle bok som er skrevet om mørketida i tysk historie. I tillegg er den et sprutende kunstverk. Innfallsrik, ekspressiv, skiftende som et vestlandsvær, full av mørke og torden, men med lysglimt over hav og himmel likevel.