Reise i paradokser

Lenge før ayatollaens bannbulle mot Salman Rushdie spilte Iran, eller Perserriket, rollen som trussel mot «vår» sivilisasjon. Slik alvoret i Vestens ideal om ytringsfrihet stilles på prøve med dødstrusselen mot den britiske forfatteren, slik samlet antikkens Hellas seg for å stå imot perserkongen og hans hær.

Kanskje som en svak erindring om dette er perserkongens navn, Xerxes, forbudt å bruke som guttenavn i dagens Norge. Men det man vet minst om, virker ofte mest truende. Ikke mange nordmenn kan fortelle fra egne reiser i dagens Iran. Religionshistoriker og islam- ekspert Kari Vogt kan.

Hun har foretatt tre reiser i løpet av et halvt år. Boka framstår som en reiseskildring i beste forstand, der inntrykk, kunnskapsformidling og refleksjoner støtter hverandre. Hun er like interessert i folkeliv og befolkningens religion og dagligliv, som i det politiske systemet. Ankomsten til Teheran gir ikke bare anledning til å tegne et riss av landets historie siden byen ble hovedstad i 1787. Hun observerer også hvordan den påbudte kvinnedrakten, chador, kommer overraskende til anvendelse som en slags gassmaske mot eksosen.

Fornøyelsespark

Kari Vogts Iran er paradoksenes sted. Da hun nærmer seg den hellige byen Qom, som er sjiamuslimenes teologiske senter, er det ikke minareter ogkupler hun først får øye på, men en gigantisk Rosa Panter - som tilhører byens fornøyelsespark. Slagordet Død over Amerika , som Vogt hører og leser flere ganger, gjelder ikke Walt Disney. Heller ikke viser det seg å gjelde USAs andre store eksportartikkel: Coca-Cola. Et av byens kvinneuniversiteter finansieres ved hjelp av brusfabrikker, som produserer på lisens fra Coca-Cola.

Kvinneuniversiteter? Ja visst. Vogt forsikrer oss at kvinnene i Iran slett ikke har det så ille, sammenliknet med andre muslimske land. Hun gjengir flere samtaler med kvinnelige studenter og lærere om teologiske spørsmål, og kan fortelle oss at både forholdet mellom teologi og politikk og de fleste vedtatte teologiske sannheter diskuteres i dagens Iran. «Ingen spørsmål later til å være tabu, og hellige tekster både avmytologiseres og dekonstrueres,» skriver hun.

Pater «X»

Hva gjelder de ikke-muslimske gruppene i Iran, konkluderer en FN-rapport fra 1995 med at situasjonen for de anerkjente minoritetene er «relativt tilfredsstillende», noe Vogt synes å skrive under på. Hun har oppsøkt flere representanter, men forklarer ikke hvorfor hun finner det nødvendig å omtale en katolsk pater som «X». Men hun forteller at bahaiene slett ikke har det bra.

På den annen side regnes de ikke som et trossamfunn, og de er blitt forfulgt i Iran siden grunnleggelsen for vel hundre år siden. Situasjonen for mennesker som konverterer, synes heller ikke videre enkel. Pater X understreker at de ikke blir straffet etter islamsk lov (med fengsel til de ombestemmer seg eller med henrettelse). De forfølges som spioner eller anklages for å ha forbudt litteratur. Men har ikke Vogt nettopp skrevet at «ingen spørsmål later til å være tabu» - eller gjaldt det bare på universitetet?

I det hele tatt gir Kari Vogt et påfallende positivt bilde av dagens Iran. Hun er ikke blind for at landet har sine særlige moralens voktere, en slags rødegardister som blant annet påser at folk er rett kledd og ikke har parabolantenner, men hun understreker at de som får antennene sine beslaglagt, bare blir ilagt en bot.

Pisking

«De færreste bruker pisken med særlig iver,» skriver Vogt om noen smågutter blant selvpiskerne under folkefesten til minne om martyren Husayn. Kapittelet er blant bokas mest inntrykksfulle, man værer formelig stemningen under den dagelange festen. Men det kunne vel være mer å si om at barn pisker seg selv?

Nå er det alltid mer å si om Iran enn det som får plass på 170 små sider. Den politiske situasjonen lar Kari Vogt stort sett et utvalg av landets dissidenter kommentere. Også de synes å leve påfallende godt. Tross trusler får de publisere. Vi hører ikke at noen opposisjonelle sitter i fengsel. Boka munner ut i en samtale med landets betydeligste dissident, Abdul Karim Sourosh, «islams Martin Luther», som kjemper for å frigjøre politikken fra religionen, en prosess han mener både er uunngåelig og i full gang. Kari Vogt selv konkluderer med at vi trenger en langt mer nyansert og velfundert debatt om Europas forhold til Iran. Bare slik kan landet endelig opphøre å være en trussel. Kari Vogt har selv bidratt til denne debatten med sin bok, selv om jeg kunne ha ønsket at hun ikke hadde vært så nesten påtrengende forsiktig, og at hun hadde avklart flere av de tvetydighetene hun presenterer.