Reise med onde ånder

KØBENHAVN (Dagbladet): To tjukke reiseskildringer av Carsten Jensen er blant bøkene som har gjort aller størst suksess hos danske lesere de siste par åra. Nå foreligger snart den første av dem - «Jeg har set verden begynde» - på norsk. Den skildrer forfatterens reise gjennom Russland, Kina, Kambodsja, Vietnam og Hongkong.

Selv er Carsten Jensen ivrig etter å understreke at dette ikke dreier seg om en roman, selv om hans danske forlegger har valgt å utstyre boka med nettopp den undertittelen.

- Selv kaller jeg det en reisebok. Det er svindelaktig og absurd å kalle dette for en roman. Selvfølgelig er den iscenesatt og til dels skrevet som en roman - med den viktige forskjell at begivenhetene og menneskene jeg skildrer ikke er oppfunnet av meg. De finnes alle i virkeligheten, understreker forfatteren på sitt aller tydeligste dansk: - Ideen med å kalle dette en roman viser bare hvordan alt i våre dager skal være estetikk og fiksjon, i etterklangen av 80-tallets postmodernisme.

- Hva fikk deg egentlig til å legge ut på denne reisen?
- Det ene var selvfølgelig guttedrømmen om å reise jorda rundt. Dernest hadde jeg nettopp gjennomgått en skilsmisse, og hadde behov for å starte på ny - også som forfatter. Jeg ville rett og slett øve opp håndverket igjen, praktisere iakttakelse og lydhørhet. Du kan si at reisen var tenkt som en øvelse i nærvær og tilstedeværelse. Noen ganger er det også simpelthen godt å være alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er kanskje naturlig å lese din bok som en litterær erkjennelsesprosess - en slags dannelsesroman?

- Det blir en smule for pretensiøst for meg. Selvfølgelig ligger det i selve skrivingen en erkjennelsesprosess, problemet er at det i vår tid er en manglende vilje til å skjelne mellom fiksjon og subjektivitet.

Dette er en bok skrevet i opplysningstidas ånd, mitt viktigste forbilde har vært Jens Baggesens «Labyrinten», en klassiker blant danske reiseskildringer.

Reiseboka er en stor, rik og utfordrende litterær sjanger.

- Du skriver et sted at det å reise kan skape en slags forbitret frihet hos den reisende?

- Jeg vil gjerne problematisere den klassiske dannelsesreisens funksjon. Da må man skjelne mellom det å reise som ung og som eldre. Når man er ung er friheten i å reise helt uendelig forlokkende - man har alle muligheter.

Seinere i livet kan denne friheten være ganske skremmende. Du oppdager hvor stor del av din personlighet som faktisk fordamper underveis, du kan dikte deg selv en mengde nye personligheter og utprøve deg selv helt hemningsløst - det blir en invitasjon til det mørke i deg. Deri ligger forbitrelsen.

Samtidig er det én erkjennelse man gjør seg hvis man reiser lenge nok: Verden er ikke en landsby. Riktignok er noen ting felles, men det er bare på overflaten. Fremdeles er det en mengde avgjørende forskjeller i våre måter å leve på. Det eneste menneskene har til felles, er våre ønsker og våre drømmer.

- I boka vender du stadig tilbake til menneskets muligheter og dets individuelle ansvar?
- Det er fordi dette er en reise gjennom kommunismens historie. Jeg opplevde i vekslende grad at jeg reiste gjennom ruinene av likhet og rettferdighet. Jeg reiste i ruinene av kolossale kollektive muligheter som alle er blitt forspilt. Og nettopp her så jeg hvordan mennesker har en evne til aldri å gi opp. Det var bare i Russland jeg hadde vanskelig for øyne noe håp.

Dette er likevel ikke først og fremst en bok som undersøker de politiske strukturene. Dette er snarere mitt forsøk på å trenge inn i mennesker og skjebner jeg møtte.

- Hva står tydeligst for deg etter denne reisen: Menneskets muligheter eller dets avmakt?

- Jeg så noen meget sterke vitnesbyrd om menneskets avmakt. Men jeg så også den like sterke viljen som finnes til å skape et nytt liv - til å starte på nytt. Husk at medienes bilde av verden er fantastisk snevert. Mediene fokuserer bare på konflikter. Men de fleste mennesker lever jo ikke i konflikter eller i katastrofeområder. De lever fullstendig normale liv, med fullstendig normale problemer og utfordringer. Derfor er denne boka også en stillferdig protest mot det jeg vil kalle CNN-virkeligheten, der flere og flere ser verden gjennom kameramannens enøyde linse. Dermed mister de evnen til å se verden rundt seg med sine egne øyne.

- Er dette en anti-autoritær bok?

- Nei, det er tvert imot en meget autoritær bok. Her har du en fullkomment enerådende forfatter i en klassisk fortolkerrolle. Leseren vil oppdage at det mellom linjene står en hel del om forfatteren selv, sier Jensen.

- Det å reise har mange likhetspunkter med det å lese: Man leter etter seg selv i det fremmede, og man ender med å finne det fremmede i seg selv. For meg var denne reisen en gjenoppdagelse av hvor viktig fellesskapet er for meg som person. Du er alltid avhengig av de andres bekreftelse. Det er de andre som gjør deg til deg selv.

- Fant du deg selv?

- Det vet jeg ikke. Men jeg ble i hvert fall godt kjent med mine onde ånder.