Reise på første klasse

KLASSEREISEN har blitt et begrep denne våren, ikke minst på grunn av Lars Ove Seljestads roman «Blind» og Ronny Ambjörnssons «Fornavnet mitt er Ronny». Temaet for disse klassereisene er nær sagt uten unntak den tilsynelatende smertefulle veien fra arbeiderklassen og oppover på rangstigen. Det er klart, det kan være ubehagelig å føle at du ikke behersker kodene i det miljøet du går inn i, eller at du blir sett på som en hoven bedreviter av tidligere kamerater. Det kan være en ubehagelig følelse å ikke vite hvilken side av tallerkenen din brødkuvert står på, eller hvilket bestikk du selv skal gripe til. Men det finnes verre ting her i livet. Og hvem går vel gjennom livet uten på et eller annet tidspunkt å føle usikkerhet i forhold til gitte situasjoner, det være seg sosialt eller i arbeidslivet. Det finnes også direktører fra bedrestilte familier som tidvis skulle ønsket de kjente arbeiderklassens kodekser mer inngående. De som problematiserer og gir ansikt til klassereisen er uten unntak akademikere med svært god utdanning, gjerne ansatt på forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Slike som Seljestad og Ambjörnsson. Hvor mange advokater, tannleger og siviløkonomer har du hørt beklaget seg over klassereisen? Også blant disse finner du flere som har sin bakgrunn fra arbeiderklassen. Og tilsynelatende lever ganske godt med det.


SKAL MAN VÆRE
riktig slem kan man si at det er vanskelig å føle medynk med mennesker som har ressurser og intellekt til, selv om de kommer fra enkle kår, å skaffe seg en utdannelse som gir de faglige utfordringer, god økonomi, anseelse og en posisjon i samfunnet. Den mer besværlige klassereisen, den som knapt har vært nevnt i vår, er reisen nedover på rangstigen. De som ikke greier det. De som taper ansikt overfor slekt og omgangsvenner. Se for deg en ung mann, oppvokst på Slemdal, han begynner på jussen med ambisjon om å bli fjerdegenerasjonsjurist, for deretter å entre et av hovedstadens større forretningsadvokatfirmaer. Han greier det ikke. Han stryker og stryker, han hopper av, han virrer litt hit og dit, og ender opp som Securitasvekter. Securitasvekterne får ha meg unnskyldt, men det var neppe denne framtida den forhenværende studenten og hans familie så for seg. Jeg tror denne reisen etterlater flere arr på sjelen enn den som går oppover. Vi står overfor en flokk andunger som, etter å ha pusset fjærene, finner ut at de er svaner. Men som likevel synes det er besværlig. Livet er ikke lett.