Reisebrev fra Midtens rike

Bibliotekenes lesesaler og computerrom var fylt opp med kunnskapshungrige kinesere, både unge og gamle.

Med den interessante kinesiske Hot Pot-utstillingen i Kunstnernes Hus her i Oslo på netthinnen, startet jeg reisen til Midtens rike. Første opphold var i Beijing, byen med Den himmelske freds plass i sitt hjerte, en gjenvisitt etter invitasjon fra den kinesiske kulturminister. Dette er mitt tredje besøk i Kina, men like fullt ble jeg overveldet. Landets kulturliv er så fullt av kontraster. På den ene side en sterk historisk kulturtradisjon, som i Den forbudte by, hvor man vandrer over filosofen Konfusius' fem broer inn til Salen for den ypperste harmoni for å oppnå «den himmelske renhet». På den andre siden en levende ung og slagkraftig kunstnergenerasjon som tar i bruk alle modernitetens muligheter, som i den dristige og utfordrende utstillingen Hot Pot.

Mitt anliggende som kulturminister er åpenbart når jeg besøker Kina: å bli kjent med hvordan det kulturelle mangfoldet i Kina ivaretas, og mulighetene for at Norge og Kina gjensidig kan få utbytte av kulturutveksling og samarbeid. Spørsmål knyttet til ytringsfrihet og menneskerettigheter i Kina står også på agendaen.

Det er selvsagt begrenset hva en drøy uke i Kina kan gi av kunnskap og innsyn, men et intenst program i tre forskjellige provinser og møter med bl.a. informasjonsminister og medlem av politbyrået Ding Guang Gen har gitt meg anledning til å danne meg et visst bilde av utviklingen. I tillegg til besøket hos de politiske ledere i maktens sentrum, Beijing, var jeg i Shanghai, forretnings- og kulturbyen, og i Lijiang og Kunming i den fattige Yunnan-provinsen, begge byer med sterke innslag av Kinas minoritetsbefolkning og med uerstattelige kulturminner.

Det er bare å konstatere at utfordringene i dette landet er enorme. Jeg nøler ikke med å uttrykke stor ydmykhet for den oppgaven kineserne står overfor: De skal utvikle et moderne samfunn, med ny økonomi og ny teknologi, og samtidig sikre velferd, arbeid, mat, helse og bolig for nær 1,3 milliarder mennesker.

Satsingen på kultur og opplæring er betydelig, og kulturen møter oss overalt: i parkene hvor det spilles og synges tradisjonell musikk, hvor folket driver sin daglige trening - skyggeboksing og dans - , i arkitekturen og omgivelsene, i kulturminnene og i en rekke mangfoldige kulturinstitusjoner. Kineserne er stolte av sine tradisjoner og sin historie, og er opptatt av å ta fortiden med når de ruster seg til å gå inn i den spennende dynamiske fremtiden.

Vi fikk besøke nybygde museer, biblioteker, opera og det nasjonale filmakademi, vi møtte forfattere, teater- og mediefolk. De var åpne og hadde stort ønske om kontakt, utveksling og samarbeid. Kulturinstitusjonene gjennomstrømmes av folk, og nye spennende formidlingsformer prøves ut. Bibliotekenes lesesaler og computerrom var fylt opp med kunnskapshungrige og arbeidsomme kinesere, både unge og gamle.

Det kulturelle mangfold i lys av internasjonalisering og globalisering er et hett tema blant alle verdens kulturpolitikere i dag, og i forbindelse med mitt Kina-besøk var jeg også ute etter å få vite hvilket fokus myndighetene har på minoritetskulturenes overlevelsesmuligheter i det moderne Kina. Jeg ble positivt overrasket.

Det finnes om lag 100 millioner mennesker fra hele 55 ulike nasjonale minoriteter i Kina. I likhet med situasjonen for minoritetsgruppene i andre land, også vårt eget, har ikke historien så mye å skryte av overfor disse gruppene. Nå ble det fra myndighetenes side klart uttrykt at landets minoritetskultur var et prioritert område. I forbindelse med det norske kongebesøket til Kina i 1997 ble det etablert et prosjekt med stipendier til studenter ved Yunnan Institute of Nationalities ved universitetet i Kunming, finansiert av NORAD, His Majesty King Harald V of Norway's Scholarship. Prosjektet har hatt fokus på studier innen humanøkologi, miljø og nasjonale minoriteter. Et hundretall studenter fra fattige familier med minoritetsbakgrunn har nytt godt av stipendiene, med en kvinneandel på hele 65 prosent. Prosjektet har gitt gode resultater, og derfor var det en stor glede for begge land at vi kunne underskrive en avtale for forlengelse i en ny 3-årsperiode.

Kultursamarbeid gir muligheter til mellommenneskelig kontakt på et annet plan enn både politikk og næringsvirksomhet, og jeg vil understreke viktigheten av den direkte kontakten kunstnere imellom. Kunstnerdialogen er en sterk ressurs og representerer en uvurderlig mulighet til kommunikasjon i dagens nettverkssamfunn. I tillegg til å være kunstnerisk utviklende er dette en dialog som på en naturlig måte stimulerer til større fokus på menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Henrik Ibsens verker har åpnet rike utvekslingsprogrammer mellom Norge og Kina, blant både forskere, forfattere, oversettere, regissører og skuespillere. Med på denne reisen var jazzduoen Sidsel Endresen/Bugge Wesseltoft, som spilte for fullsatt sal i en av Beijings mest moderne arenaer for samtidskunst, The Loft. Deres personlige og moderne uttrykk vakte betydelig interesse, de medbrakte CD-er ble revet bort. Duoen mottok umiddelbart invitasjon til å delta under en samtidsmusikkfestival i Beijing i desember. En ny kulturbro er opprettet!

Jeg fikk også anledning til å møte viseminister for idrett Duan Shijie, som ga uttrykk for stor takk til Norge for all hjelp som var gitt til Kina i deres kamp mot doping. Det er tankevekkende at det folkerike Kina gjennomfører det samme antall tester i løpet av et år som vi i Norge. Samarbeidet mellom Norges Idrettsforbund og Olympiske komité og Kinas olympiske komité har vært meget vellykket og har pågått siden 1996. For tiden pågår iverksetting av et kvalitetssystem for dopingkontroller i Kina, som skal være avsluttet i april 2002. Kineserne har store forventninger til dette prosjektet og har satt de nødvendige ressurser inn for at det skal bli vellykket. Det er viktig at et land som Kina deltar aktivt i arbeidet med å gjøre all idrett dopingfri.

Hva så med spørsmålet om menneskerettigheter i forbindelse med Beijings kandidatur som vertsby for de olympiske leker i 2008? Som kulturminister står jeg fast ved at jeg ikke har preferanser i IOCs valg av OL-by. Kinesiske myndigheter har heller ikke tatt initiativ til samtaler med meg om et fremtidig OL i Kina, ei heller bedt meg om å støtte deres kandidatur. Like fullt er jeg jo kjent med at Beijing er en av flere sterke søkere.

De olympiske sommerleker arrangert i Kina kan vurderes ulikt: Enten som en anledning til skjønnmaling av et system og propaganda for maktapparatet, eller som en ny mulighet for Kina til å åpne seg for verdenssamfunnet og derved styrke mulighetene for å fremme arbeidet med menneskerettigheter. Jeg ga overfor myndighetene klart uttrykk for at utsiktene for menneskerettighetene i Kina vil være en viktig faktor for IOC-medlemmene i valget mellom Beijing og andre kandidater for tildelingen av OL i 2008. Videre sa jeg at det forestående bilaterale rundebordet om menneskerettigheter og styrking av rettsstaten i Oslo nå i juni vil gi en ny anledning til å drøfte situasjonen for menneskerettigheter med kinesiske myndigheter. Dersom det viser seg at Kina og Beijing vinner frem som arrangør av de olympiske sommerleker, vil Norge gjøre alt for å bidra til at arrangementet skal kunne medvirke til å gi ytringsfrihet og menneskerettigheter bedre vilkår i Kina.

Oppsummert har reisen gitt styrke til min overbevisning om at kultursamarbeid åpner dører og bygger broer. Jeg har fått erfare en åpenhet i den politiske dialogen med mine kulturpolitiske kollegaer fra Kina, og jeg tror at en utvidet kulturdialog kan være et viktig bidrag i det internasjonale diplomati.

De norske kunstnerne og de norske redaktørene som jeg har vært i kontakt med, som har hatt med kineserne å gjøre, bekrefter det samme. Derfor ser jeg det som viktig å styrke kultursamarbeidet mellom Norge og Kina.

Begge parter har mye å gi hverandre.