GLOBETROTTER: Mesteparten av livet har J.M.G. Le Clézio vært på reise- og flyttefot. Han har bodd lange perioder i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Europa. Hans mest stabile tilholdssted de siste åra er et hus i Albuquerque i New Mexico, der han nyter stillheten og naturen. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.
GLOBETROTTER: Mesteparten av livet har J.M.G. Le Clézio vært på reise- og flyttefot. Han har bodd lange perioder i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Europa. Hans mest stabile tilholdssted de siste åra er et hus i Albuquerque i New Mexico, der han nyter stillheten og naturen. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

Reisen, blyanten og stillheten

Nobelprisvinneren J.M.G. Le Clézio er i Oslo. Et av de   få stedene på kloden han aldri før har besøkt.

||| Jean-Marie Gustave Le Clézio gjør sin entre; høy, slank, avslappet og vennlig. Den franske forfatteren, som ble tildelt Nobelprisen i 2008, fyller 70 i år, men holder seg usedvanlig godt. Det er fortsatt lett å se hvorfor denne outsideren i fransk diktning ble kalt litteraturens Steve McQueen etter debuten med boka «Rapport om Adam» i 1963.

I forhold til sin rastløse livshistorie - Le Clézio har vært på reise mesteparten av livet - utstråler forfatteren en egen ro, der han sitter i fornemme omgivelser i den franske ambassadens residens på Drammensveien.

Han er invitert til Oslo i forbindelse med den norske utgivelsen av boka «Diego og Frida» fra 1993, om det meksikanske kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo.

- En bok om revolusjonen i Mexico i 1910, sier Le Clézio. - ?De to var lidenskaplig inspirerte mennesker, som trodde på at verden ville endre seg. Og det gjorde den. Opprøret i Mexico ble forløperen til den russiske revolusjonen.

Lyset fra sola over Frognerkilen flommer inn av vinduene. Le Clézio inntar rommet med en egen letthet, som en type menneske som tilpasser seg enhver omgivelse med den største selvfølgelighet. Han er en produktiv skribent. Han har skrevet 18 romaner, åtte novellesamlinger, 19 essayistiske bøker, tre reiseskildringer og en rekke bøker for barn. I reiseveska har han med seg manus både til en roman og en novellesamling, som han jobber med akkurat nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg reiser mye, og jeg skriver og leser mens jeg reiser. Jeg skriver alltid med blyant og papir, sier han.

- Jeg liker meg på fremmede steder. Jeg har ikke noe kontor og ingen faste arbeidsrutiner. Hadde jeg hatt det, ville jeg følt meg som en fange. Når jeg skriver, må jeg la fantasien få fritt spillerom. Og da må jeg føle meg fri.

Le Clezio har vært i Norge tidligere, som 10-11 åring. Faren tok familien med på en båtreise fra Hamburg til Bergen og inn i de norske fjordene. Oslo har Le Clézio derimot hatt til gode.

- En norsk bok gjorde enormt sterkt inntrykk på meg da jeg var 13-14 år gammel, forteller han. - ?Den var skrevet av Johan Bojer og het «Le Caméléon» på fransk. Mor lånte den på biblioteket. Den var et sjokk. Mørk og pessimistisk, på samme måte som Ingmar Bergmans filmer. Om en figur i oppløsning, en mann som endrer seg hele tida. En høyst moderne skikkelse. Boka må være verdens første eksistensialistiske roman. Kanskje har Jean Paul Sartre også lest den.

Vi finner ikke ut hvilken roman dette er. Muligens dreier det seg om «Troens Magt» (1903), utgitt på fransk i 1921? Den fikk også en fransk pris. Kanskje bør Le Clézio ta en tur til Rissa i Trøndelag, der Bojer var født. Han har ellers vært nesten overalt. Fins det noe sted på kloden han betrakter som et hjem?

- Jeg har ofte lurt på det, om det fins noe sted jeg tilhører. Jeg ble tilfeldigvis født i Frankrike, men jeg var i utgangspunktet en britisk borger. Min far jobbet som britisk militærlege i Nigeria, men min mor, bror og jeg ble boende i Nice. Jeg vokste opp med en følelse av å ikke tilhøre det stedet der jeg var født. Jeg tenkte lenge at jeg skulle finne et sted jeg kunne identifisere meg med. Da jeg var 20 år gammel, reiste jeg til øya Mauritius utenfor Afrika-kysten, der min far var født. Der hadde jeg en rekke slektninger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet et hjem. Men jeg ble der bare i et par år. Min kone er fra Vest-Sahara, fra ørkenen. Hun ville bli gal hvis hun skulle bo på en liten øy.

- Når flyttet du for første gang?

- Da jeg var åtte år, reiste jeg med min mor og min bror til Nigeria. Der møtte jeg faren min for første gang. Vi hadde snakket om ham i alle år. Hver kveld ba vi om at han måtte være frisk. Han var blitt som en slags halvgud. Da jeg møtte ham, var jeg overrasket over at han var stor, sterk og streng. Den første ettermiddagen foreslo broren min at vi skulle blande pepper i teen hans. Som sagt, så gjort. Det var ikke spesielt lurt. Han ble rasende, og grep en stokk han forsøkte å rise oss med. Han var tross alt en offiser, vant med streng disiplin.

I Afrika oppdaget Le Clézio for alvor den nærheten til naturen som seinere har satt sitt preg på hans diktekunst.

- Landet var merkelig vakkert. Naturen vakte kraftige følelser. Alt var fascinerende. Min bror og jeg fant ut at vi var skjøre mennesker i den overveldende naturen. De enorme trærne. Slanger, insekter. Alt gjorde inntrykk. For første gang fikk vi nok å spise. Vi kom fra et Europa der vi var vant til å sulte. Etter krigen måtte vi ha matkuponger for å få det vi trengte. Faren min kunne ikke sende penger fra Afrika, så vi måtte klare oss med det vi hadde. Bestemoren min solgte møbler og smykker for å skaffe mat til oss. I Afrika var det overflod; frukt, nøtter, alt vi trengte. Jeg husker en rotfrukt som het fufu, servert med et slags smør som ga en egen smak. Det smakte herlig. Vi ble der i to år. Faren min vurderte å flytte til Irland, eller Bahamas. Men vi ble i Sør-Frankrike.

- Ikke Bretagne, der både din mor og far har røtter?

- Det ligger langt tilbake i historien. Men jeg føler meg veldig hjemme der. Min kone har også aner fra Bretagne. Hun har et hus der. Jeg føler meg faktisk sterkt knyttet til naturen og historien i det området. Natur i det hele tatt. Storbyer unngår jeg helst. Jeg elsker stillheten. Den gir meg en følelse av å være i live.

Den mest ekstreme naturopplevelsen Le Clézio har utsatt seg for, var da han i i første halvdel av 1970-tallet søkte tilflukt hos en indianerstamme i jungelen i Panama.

- Det skjedde tilfeldig. Jeg møtte noen indianere fra Embera-Wounaan-stammen i Panama City. De kom fra skogene og var på bytur. De var så vakre. Så fri. De viste ingen frykt. De så alt med barnets uskyldige blikk. Jeg kom i snakk med dem, og de inviterte meg hjem til seg. Jeg fikk adressen, som viste seg å være et sted langt ute i skogen, ved bredden av en elv. Et år seinere dro jeg dit. Jeg kjøpte en kano med en liten motor og fant dem.

- Hva fikk deg til å bli boende?

- Jeg hadde nådd et punkt i livet hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg lurte på om jeg skulle slutte å skrive og heller bli snekker eller noe slikt. I jungelen fant jeg tilbake til skrivingen. Jeg skrev ikke noe, uansett ville papiret gått i oppløsning og pennen tørket ut. Men jeg hadde godt av en lang pause. Jeg ble tiltrukket av friheten deres. Balansen de hadde i livene sine. Jeg kjente en sammenheng med barndommen i Afrika. Jeg lærte masse. Etter tre år ble jeg syk og holdt på å dø. Jeg ble brakt til sykehus i Panama og dro opp i fjellene for å komme meg. Siden dro jeg til Frankrike, giftet meg og fikk barn. Oppholdet hadde på en måte reddet meg. Jeg vendte aldri tilbake til jungelen. Jeg dekket over båten ved elvebredden og forlot landet.

- Den ligger der kanskje ennå?

- Kanskje det. Jeg har lest om stedet i moderne «rough guides». Der står det: «Det er farlig. Ikke dra dit.»

I sin tale til Akademiet i Stockholm, tilegnet Le Clézio prisen en kvinne fra indianerstammen.

- Hun het Elvira. Fantastisk. En fri kvinne, uten familie og barn. Hun livnærte seg ved å fortelle historier. Hun kunne alle myter og legender og fortalte med stor innlevelse. Når hun drakk alkohol, sang hun umåtelig vakkert. Hun var god til å drikke. Richard Burton pleide å si: «Jeg er ingen alkoholiker, jeg er en fyllik.» Elvira var en fyllik av de sjeldne. Og en stor dikter.

- Hvilken oppgave har fortelleren i vår tid?

- Forfatteren er språkets tjener. Han eller hun holder det levende. Det er en viktig oppgave. Dessuten er litteraturen et genuint interkulturelt fenomen. Gjennom den møtes kulturer fra forskjellige verdener uanstrengt. All god litteratur er opptatt av det samme: Hva er et menneske? Litteratur er ikke noe nasjonalistisk fenomen, men det motsatte.

- Er dikterlivet en ensom tilværelse?

- Langt ifra. Jeg har ikke mange venner, men når jeg skriver, føler jeg at jeg deler mine følelser og ideer med mine lesere. Det kan være anstrengende. Å skrive er alltid å ta sjanser. Du vet ikke hvordan det skal ende. Noen ganger er jeg så dypt inni det at jeg skjelver og rister. Jeg tenker noen ganger at det ville være mulig å dø av å skrive en bok. Men først og fremst er det å skrive for meg en måte å leve et bedre liv på. En kinesisk dikter ble spurt hvorfor han skrev. Hans svar er bedre enn noe annet jeg har hørt: «Fordi det vakre livet er så kort.»

Les Dagbladets anmeldelse av «Diego og Frida» her.