EN SINNSSYK JACK NICHOLSON: I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. Fjerde nominasjon går til «The Shining» fra 1980, kalt «Ondskapens hotell» i Norge. Video: Warner Bros. / Ingrid Cogorno Vis mer

«The Shining» (1980):

Reisen fra jovial familiefar til klin gal psycho-killer, er en fryd

Neste nominasjon går til en klassiker med stor k, en fantastisk, helstøpt horrorfilm.

Muligens den mest ikoniske horror-scenen av dem alle, hvor Jack Nicholson som Jack Torrance økser seg inn baderomsdøra. «Little pigs, little pigs, let me come in!»

Taktfast hogger han seg inn. Tresplintene fyker veggimellom mens vi ser kona livredd gjemme seg bak døra med en kniv foran seg. Hun skriker i panikk idet øksebladet kommer mer og mer til syne for hvert harde slag. Åpningen blir etter hvert så stor at Jack får hodet sitt inn: «Heeeeeere's Johnny!»

  • I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben, kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren publiserer ekspertduoen i Blodklubben sine analyser av ti nominerte skrekkfilmer. Hvilken film som til slutt er verdig hedersbetegnelsen «Tidenes skrekk», er opp til deg. Se alle nominerte her. Stemme gjør du i bunnen av saken.
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling Vis mer

Et alvorlig tilfelle av brakkesyke

Sjeldent har man vært vitne til en mer truende skikkelse enn Mr. Torrance i denne øksescenen. Hva skjedde med pappa? Hva skjedde med ektemannen? Det er det som gjør «The Shining» så fascinerende og skummel. Å se en manns psyke rives i filler av hotellets onde krefter, i et nærmest klaustrofobisk miljø, og hvor resten familien er milevis unna hjelp.

Den tilsynelatende trygge og sympatiske familiemannen forvandlet seg til et monster.

Jack Torrance med kone og barn reiser til Overlook Hotel, etter at Jack får ansvaret for å passe på hotellet gjennom vinteren. Hotellet er stort og avsidesliggende plassert ved foten av Colorados fjell, og familien skal bo der mens det er vinterstengt. Tross advarsler om brakkesyke, er oppholdet noe Jack ser fram til, da han også skal få tid til å skrive på sin roman. Men alt er ikke som det ser ut til på Overlook Hotel, noe Danny, sønnen, får oppleve gjennom sine synske evner. Grusomme bilder varsler om noe forferdelig som har skjedd på hotellet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I mellomtida begynner Jacks atferd å endre seg.

Jack Nicholson «on fire»

Filmcrewet testet ut flere dører som skulle gjøre det lettere for Nicholson å hogge seg gjennom. Men han bare smadret dem. 60 dører totalt, faktisk. Det måtte selvsagt en ekte dør til, for det var altfor mye trøkk i slagene til Jack.

Datteren til regissør Stanley Kubrick laget en veldig morsom og interessant dokumentar fra innspillingen, som blant annet viser Jack Nicholson pumpe seg opp for øksescenen. Han var visstnok veldig sliten etter en haug av takninger, og måtte virkelig gå inn i seg selv for å få ut siste rest. Og det synes!

For det er tydelig at Jack Nicholson koste seg i rollen her, og det er ikke rart Wendy var dritredd. Jack Nicholson, som den metodeskuespilleren han er, ble jo nesten Mr. Torrance. En livsfarlig, irrasjonell og uforutsigbar herremann. «Here’s Johnny» replikken var visst også noe Nicholson improviserte, inspirert av «Johnny Carson Show», hvor «Here’s Johnny» var en intro-signatur. Og hvilken signaturreplikk det ble! Satt i en litt annen og mye hissigere kontekst, så klart.

Reisen fra jovial familiefar til klin gal psycho-killer, er en fryd

Kubrick som komponist

«The Shining», eller «Ondskapens hotell» som den heter på norsk, er en klassiker i ordets rette forstand. Filmen kan nærmest sidestilles med et stykke klassisk musikk.

Strengheten, klarheten, skarpheten, og hvordan ingenting er overlatt til tilfeldighetene, kjennetegner ikke bare Kubrick´s filmer, men også flere store klassiske komponister. Det er en orden og komposisjon bak ethvert bilde, en fascinerende symmetri. Og man kan nesten si at Kubrick framstår som både en komponist og dirigent i alle sine filmer. Nå skal det sies at Kubrick var en stor tilhenger av klassisk musikk, og det er innslag av sjangeren i de fleste av filmene hans.

Introen og de flotte oversiktsbildene, hvor vi ser bilen til Jack og familien kjøre til fjells, er herlig tonesatt med «Dies Irae»-temaet fra Hector Berlioz’ Symphonie Fantastique. Et skummelt og mektig tema, her spilt med en dyp synth. Vakkert og heftig. Man får en følelse av uro helt fra starten.

Og hvilken uro det er.

Jack Torrance sin gradvise transformasjon fra jovial familiefar til klin gæren psycho-killer er en fryd for øyet. Vi nevnte Kubrick sin minutiøse tilnærming til alle scenene, men Jack Nicholson fikk nok mer spillerom enn resten av crewet. Han omfavner galskapen på en måte som gjør det uhyggelig troverdig, og samtidig fascinerende å se på. Han er både karismatisk og livsfarlig på samme tid, i tillegg til å være en mann fullstendig på randen, og som det i utgangspunktet er ganske synd på.

Stakkars Shelley Duvall

Ifølge Shelley Duvall, som spiller Wendy, var dette en meget tøff innspilling. Mest fordi Kubrick krevde så utrolig mye av henne. Hun har fortalt at hun ofte var syk under innspillingen, rett og slett på grunn av stress.

For eksempel, så måtte den kjente scenen hvor hun svinger mot Nicholson med et balltre skytes hele 127 ganger. Dette er rekord i antall takninger av en enkeltscene. Etter den ekstremt tidkrevende innspillingen gikk hun bort til Kubrick, og viste en neve med hår fra hodet, som hadde falt av på grunn av stress.

Selv om Kubrick presset henne hardt, for å få fram reaksjonene han ønsket, så har hun seinere uttalt at hun lærte mer av å jobbe med Kubrick på «The Shining»-settet, enn av noen av de andre filmene hun har gjort.

Kubrick og King, ikke enig

Filmen er basert på en roman av Stephen King, men ifølge en Kubrick-biografi, så hadde ikke Kubrick noe særlig til overs for King sin skriving, som han uttalte som «svak». Visstnok så gadd han ikke engang å lese et fullstendig utkast av et manus til filmen som King hadde skrevet. Kubrick valgte i stedet Diane Johnson til å utvikle manuset.

King på sin side var ikke særlig happy med sluttresultatet. Han syntes filmen tidvis var ordentlig skummel, men at den feilet flere steder. Han likte ikke valget av Jack Nicholson, som han mente folk ville kjenne igjen for godt som villbass fra «Gjøkeredet» (1975). Historien ville feile hvis folk tror personen var gal fra starten, og at det ikke var hotellet som forårsaket galskapen.

Dårlig mottakelse

I starten så kan det også virke som «The Shining» gikk over huet på de fleste da den ble utgitt, for den fikk temmelig dårlige anmeldelser. Filmen ble til og med nominert for to Razzie awards; dårligste regissør og dårligste skuespillerinne (Duvall). Temmelig sjokkerende når vi ser tilbake på det nå. Til og med den legendariske anmelderen Roger Ebert var lunken, og mente at det var vanskelig å engasjere seg i karakterene.

Dette skulle imidlertid snu utover på 80-tallet, og filmen fikk etter hvert den anerkjennelsen den fortjener. Selv Roger Ebert måtte snu i sitt syn på filmen, og ga den topp karakter i en anmeldelse fra 2006.

Som med alle Kubrick filmer så må de gjerne sees flere ganger. Det er så mange nyanser, øyeblikk, scener som stadig overrasker og fascinerer. En Kubrick-film har en tendens til å vokse etter flere omganger med titting.

Likevel, er det nesten vanskelig å fatte at «The Shining» ikke ble en umiddelbar hit, for alle har et forhold til «The Shining».

En fantastisk helstøpt horrorfilm, en av de helt store, spekket med legendariske scener og replikker. Hvilken er din favoritt? Tvillingene, blodet som strømmer, «All work and no play makes Jack a dull boy», REDRUM, den legendariske bar-scenen? Listen er like lang som filmen god.

«The Shining» er et tidløst mesterverk. En banebrytende film som fortsatt evner å skremme og fascinere. Rett og slett en filmhistorisk bauta.