Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Reisen til folkhemmet

Et lite stykke nordisk innvandrings- og industrihistorie.

BOK: Midt på 1900-tallet forlot sterke unge menn fra mange europeiske land sine hjem for å dra til Sverige og arbeide i den voksende svenske etterkrigsindustrien. De kom fra naboland som Danmark og Finland, men også fra Jugoslavia, Italia og Østerrike. Vel framme ble de del av det svenske «folkhemmet». En av dem som reiste til Värmland for å søke arbeid, var østerrikeren som i 1964 skulle bli far til den kommende forfatteren Johann Grip.

Nå har Grip skrevet ei bok der han gjør god bruk av erfaringene fra sin barndoms særegne innvandrermiljø. Den korte romanen «Reisen fra Karawankene» handler om den unge urokråka og bakerlærlingen Adi, som i boka går under navnet «der Vater». Moren kaster Adi ut av hjemmet i Østerrike etter at han nok en gang har kommet hjem i politibil, og sender ham i 1960 nordover til arbeid på jernverket på det svenske industristedet Smalabygda.

Fargerikt fellesskap

«Reisen fra Karawankene» er Grips andre roman med Adi som hovedperson. Men der Adi i «Den korte veien hjem» (2005) er blitt pensjonist, er det altså den unge mannens ankomst til sitt nye hjemland forfatteren skildrer i denne boka.

Grip beskriver der Vaters fascinerte møte med alt den fargerikt sammensatte arbeiderklassen i Smalabygda har å by ham av eksotiske retter og opplevelser: Underlig mat, nye omgangsformer. «For ein rukbrød. Det har jai aldrik opplevd hjemme eingang», er der Vaters reaksjon på danske Lauras rugbrød. I Smalabygda møter der Vater nemlig mennesker fra mange nasjoner, og erfaringene han gjør som innvandrer i et fremmed land, gir romanen en aktuell dimensjon.

Sitatet er betegnende også for Grips særegne språkbruk, som er et viktig anliggende i boka: Personene hans snakker et gebrokkent, lett stilisert norsk som avslører fremmedheten deres, og bokas mange nøkterne dialoger er fulle av «folkelige» klisjeer som kler sammenhengen. Romanen er bygd opp av korte, episodiske kapitler som skildrer det ikke særlig dramatiske småstedsdagliglivet – med sitt harde arbeid og sine helgefestligheter. Fram til der Vater treffer sin store kjærlighet, ser vi verden fra hans perspektiv.

Ulykkelig

Da han møter Thea Kristina, derimot, som han etter hvert får sønnen Hansi med, skifter innimellom synsvinkelen til henne. For «Reisen fra Karawankene» er også en kjærlighetshistorie. Han drar både på fest på Folkets Hus, markerer 1. mai og ser amerikanske filmer på kino, men i der Vaters oversiktlige verden er meningen med livet, ved siden av å arbeide for å tjene penger, først og fremst å finne en snill kvinne å stifte familie med. Men der hans selvskrytende bror er mest opptatt av å komme seg opp og fram her i verden, og stiger i jernverkets strange hierarki, er der Vater typen som frykter lån og er så gjerrig at det får bitre konsekvenser for kjærligheten.

«Reisen fra Karawankene» er blitt en upretensiøs og likandes – men aldri gnistrende – roman om det nordiske sosialdemokratiet sett fra gulvet, om arbeiderklassekultur og ei tid der innvandring og innvandrere var begreper som klang annerledes enn de gjør i dag. Her finnes referanser til det storstilte boligpolitiske «millionprogrammet», og leseren får høre om da der Vaters venner får den revolusjonerende nyskapningen fjernsyn i hus. Ikke minst varsler opplysningen om jernverkets forbindelse til atomkraft leseren om en mørk horisont som samtidsoptimismen tildekker.

Den sørgelige slutten – som avslører der Vaters sønn Hansi som bokas forteller – sørger for at sirkelen sluttes, og understreker det tragikomiske preget der Vaters historie bærer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media