Reisen til Gallia

Utdrag fra boka Rapport fra bakrommet

Frispark bak mål

Den siste ideen i Regjeringsbygget var så tynn og spinkel og så ørende liten at de andre ikke engang så den da de dro. Den hadde sittet stille og forskremt i en krok og sett hvordan den ene etter den andre av de store ideene brøt opp og tok farvel, hver på sin måte og etter sin egenart. Først gikk de luftige. De pakket sammen vyene sine og forsvant som skyer på himmelen. Så gikk de langsiktige. De hadde egentlig tenkt å gå først, men så kom de til å krangle om hvilke utredninger de skulle ha på seg, så det tok litt tid før de kom seg av gårde. 'Det er nesten rart at de kom seg av gårde i det hele tatt,' tenkte den lille ideen. Men forsvant gjorde de, og etter dem fulgte de andre, noen alene og noen i flokk. Den siste som gikk, var den kristne. Den hadde alltid vært saktmodig og stillfaren av seg, de andre hadde i grunnen aldri brydd seg noe særlig med den. De fikse ideene hadde rett og slett mobbet den og spurt hva den hadde i regjeringsbygget å gjøre. Men nå reiste også den kristne ideen seg og mumlet at den var blitt innkalt til møte på kammerset hos biskop Aarflot i Oslo. Den lille ideen ble fryktelig redd da den hørte det, for enda så liten den var, visste den at fra biskopens kammers kommer ingen ideer levende ut igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neste morgen våknet den lille ideen og skjønte at den var helt alene i den store bygningen. Den tasset ut på gangen. 'Frihet, likhet, brorskap!' ropte den. Ingen svarte. 'Hele folket i arbeid!' ropte den igjen, men det var like stille. Den lille ideen begynte å bli redd: 'Gi etter evne, få etter behov!' ropte den så høyt den kunne. Ikke en lyd. Den lille ideen var på gråten. 'Seieren følger våre faner, da, vær så snill!!' Og nå gråt den på ordentlig, for den skjønte at ingen i hele huset brydde seg om den.

Da hørte den med ett stemmer inne fra et rom. Døren sto på gløtt og den lille ideen snek seg inn og fant seg en krok uten at noen la merke til den. Det var regjeringsmøte. En stund satt den og forsøkte å følge med. Den så på munnene som åpnet og lukket seg og prøvde å telle ordene som kom ut av dem. Det var morsomt en stund, men til slutt ble den lille ideen søvnig av all tellingen, og sovnet. Den sov så godt som bare en idé på et regjeringsmøte kan sove, og våknet ikke før det skrapte i stolbein og møtet var over. 'Hei, dere kan da ikke bare gå!' ropte den lille ideen. 'Jeg er her ennå, jeg!' Men ingen brydde seg om den. Tunge statsrådsføtter klampet i vei mot døren. 'Solidaritetstanken! Hva med å høre litt på solidaritetstanken, da dere?!' Men nei. Døren slamret igjen bak den siste statsråden, og den lille ideen var innesperret og alene i rommet. 'Huff, dette var et utrivelig sted,' sa den lille ideen og stilte seg borte ved døren. Den måtte vente lenge og vel, helt til det ble regjeringsmøte igjen, men da - så fort døren ble åpnet - pilte den lille ideen ut mellom alle statsrådene og så forsvant den fra regjeringsbygget den også.

Det var ingen i regjeringen som savnet den. Det kan kanskje høres litt rart at ingen i regjeringen savnet den, men det er nok ikke så rart likevel, for når sant skal sies, er ideer er det verste regjeringer vet. Ideer gjør at man må både tenke og se i perspektiv og snakke på en gang, og hvis man er nødt til å tenke og se i perspektiv og snakke på en gang, da er det ikke noe moro å regjere. Nei, regjeringen savnet ikke ideene, tvert imot, regjeringen merket ikke at de var borte engang, ikke før statsministeren skulle holde nyttårstale.

'Hva var det jeg skulle sagt som godt skulle smakt?' sa statsministeren til sin politiske rådgiver, for hun var i godt humør denne dagen, og da sa hun gjerne sånne tøyseting.

Rådgiveren var taus.

'Hva var det jeg skulle sagt som godt skulle smakt?' gjentok statsministeren utålmodig. Nå var stemmen hennes blitt streng og bydende og hun mønstret sin rådgiver med et fast blikk. 'Jeg kommer ikke på noe som helst,' sa han stille.

'Hva skal det bety?' spurte statsministeren. Den politiske rådgiveren vred seg i stolen, han skjønte at nå var ikke statsministeren i godt humør mer. Rådgiveren slo ut med hendene og sa ikke noe.

'Jamen så kom med en idé, da, menneske!' ropte statsministeren.

'Jeg beklager, men vi har ingen,' svarte han forlegent.

'Å, mannfolk!' freste statsministeren. Hun lente seg frem over bordet, for det pleide hun å gjøre når hun sa 'Å, mannfolk!' på den måten

'Så ta deg en tur til de andre kontorene og lån en idé der da!' sa hun.

Rådgiveren var ulykkelig: 'Jeg har vært hos dem alle. Det er helt tomt for ideer overalt.' Statsministeren fløy i flint: 'Hva!!!' ropte hun, 'det er nyttårsaften, det kommer gjester og vi har ikke en eneste idé i huset?'

Den politiske rådgiveren sukket. 'Jeg beklager,' sa han, 'men slik er det.' Statsministeren sank tilbake i stolen. 'Javel,' sa hun om litt. 'Jeg trenger ingen ideer. Jeg er meg! Jeg finner på noe selv.'

Og slik ble det. På selveste nyttårskvelden satte statsministeren seg til rette i TV-studio, og med et fornøyd lite smil så hun rett inn i kamera og sa: 'Det er typisk norsk å være god.' Og ingen som opplevde det, kommer noensinne til å glemme det.