ALLE VAR ENIGE OM AT DET HADDE VÆRT EN FIN TUR: Marco Polo krysset den kinesiske mur på veien til Kublai Khans hoff. Han ble i keiserens tjeneste i sytten år.
ALLE VAR ENIGE OM AT DET HADDE VÆRT EN FIN TUR: Marco Polo krysset den kinesiske mur på veien til Kublai Khans hoff. Han ble i keiserens tjeneste i sytten år.Vis mer

Reisen til verdens ende

Marco Polo formet Europas forestilling om Kina. Men slett ikke alt han skrev var sant.

|||I Xanadu, sier diktet, skal Kublai Khan ha latt bygge et veldig gledesslott. Men med tiden er det en av gledesslottets gjester som er blitt mer berømt enn Kublai selv, den unge venetianeren Marco Polo, som på 1200-tallet reiste til Kina og tilbake igjen. Men hva var det egentlig Marco så? I den nye boken «Marco Polo - Reisen til Xanadu og Kublai Khans eventyrlige rike», som nylig ble lansert på norsk, har historikeren og reiseskribenten John Man reist i Marcos fotspor gjennom Asia og kommet frem til at hovedpersonen, som først fikk sin beretning nedtegnet i langt fremskreden alder, slett ikke alltid var så omhyggelig med detaljene — og at han kunne ha hatt en rekke motiver for å bygge litt om på sannheten.

Marco var bare sytten år da han la ut på den lange reisen til Xanadu sammen med faren Niccolo Polo og onkelen Maffeo. Brødrene, som var handelsmenn, hadde vært i Kina og møtt Kublai Khan før, og blitt anmodet om å komme tilbake med hellig olje fra Kristi grav og hundre prester som kunne virke i khanens rike — Kublai strevde med spenningene mellom taoister og buddhister, og så etter en tredje religion som kunne balansere mot de to. Hans mor var dessuten kristen. Men Vatikanet utviste varsomhet, og det var bare to prester med i følget som brøt opp fra Venezia i 1271. Niccolo og Maffeo var mer interessert i fortjenesten de hadde god grunn til å forvente å bringe med seg tilbake.

Reisen til Øst-Kina tok tre og et halvt år. Han er en upålitelig forteller som gjengir myter og eventyr som sannheter, han beskriver både stedene han har sett og de han ikke har sett og han setter grå hår i hodet på ettertidens forskere ved alt han utelater. Likevel, mener John Man, er det ikke snakk om, slik noen har hevdet, at unøyaktighetene er et tegn på at Marco ikke var i Kina i det hele tatt. Til det er skildringen av flora og fauna og av skikker og ritualer for presis og detaljrik. Man opplever Marco som en selektiv forteller som avviser en rekke av fjellfolkegruppene han møter som «gudløse» og som ikke bryr seg om å videreformidle de tekniske sidene ved reisen, men som er desto mer opptatt av rikdom og staselige seremonier. Og han er opptatt av kvinner. Om kvinnene til Kublai Khans harem, som velges ut fra Ongirat-klanen, klanen til Kublais farfar, Djengis Khan, skriver ynglingen at hundre av de vakreste jomfruene derfra hvert år sendes til palasset, der eldre damer undersøker om de er friske og har god ånde før de av «godkjent skjønnhet» velges ut til å betjene keiseren etter tur.

Han forteller også oppspilt om hvordan reisende i Tibet blir tilbudt stedets unge kvinner til forlystelse, fordi seksuell erfaring verdsettes i en brud, og hvordan menn i Sichuan ser på det som en del av gjestfriheten å tilby konen eller søsteren til gjesten — for å vise «for et fint land det er for unge menn å reise i».

Marco Polo, som var i Kublai Khans tjeneste i sytten år, viser seg også som glødende propagandist for herskeren som skjenket ham rikdom og høye stillinger. Kublai var «den mest potente mann hva angår styrker og land og skatter som eksisterte i verden, eller noen gang har eksistert siden vår første stamfar Adam og til denne dag», skriver Marco. Han hevder også at khanen har fått overherredømme på grunn av sine «evner og tapperhet og store meritter», og ser bort fra krigene og henrettelsene av rivaler som måtte til for at Kublai skulle stå igjen som den mektigste av Djengis Khans etterkommere. John Man foreslår at Marco måtte hause opp Kublai Khans fortreffelige egenskaper for å gjøre det faktum at han selv tjente og tilba en hedensk keiser, spiselig for sine europeiske lesere — trolig var forfatteren en del av Kublais keshig-garde, en slags hoffmann og livvakt, noe han selv unnlater å nevne. For det andre hadde inkvisisjonen begynt å gjøre seg gjeldende i Nord-Italia på tidspunktet boken ble skrevet, og Man mener Marcos iver etter å fremstille Kublai som en slags skapkristen skyldes at han er forsiktig på egne vegne. «Den store khanen lot det være godt kjent at han holdt den kristne tro for å være den sanneste og beste», skriver Marco. I virkeligheten foretrakk Kublai Khan utvilsomt buddhismen.

Nå stemmer det at Kublai Khan, etter å ha arvet Mongolia og Nord-Kina og erobret Sør-Kina, var sin tids største hersker. Selv forlangte han overhøyhet fra Stillehavet til Sør-Russland, men i vest ble han presset av Kaidu, en annen av Djengis? etterkommere. I kjernen av riket måtte Kublai få mongoler og kinesere til å leve sammen. Hovedstaden Shangdu, som Marco kaller Xanadu, bar preg av et ønske om å gi litt til begge folk: Byens struktur og arkitektur var kinesisk, men store jaktområder og sletteområder var inkorporert som et nikk til mongolene. I midten kneiset den marmorkledte Store freds paviljong, der alle store seremonier fant sted, og ikke langt unna gledeshallen fra Samuel Taylor Coleridges berømte dikt, et palass som kunne settes opp og tas ned etter sesongen, bygget av bambusstokker og silketau og med mongolsk utsmykning. I begynnelsen forsøkte Kublai Khan å fremstille Xanadu som et slags sommersted, for at mongolene ikke skulle føle at han prøvde å ta luven fra den mongolske hovestaden Karakorum, men følte snart behovet for å være nærmere kineserne og flyttet hovedstaden til Dadu, våre dagers Beijing.

Gjennom et kurersystem gikk kommunikasjonen raskt mellom forskjellige deler av Kublai Khans rike, og økonomien benyttet papirpenger. Marco Polo beskriver dyrehager og paviljonger, storslagne hoffseremonier og overdådige jaktutflukter på steppene rundt Xanadu, der ti tusen tjenere jager opp dyrene. Keiseren selv satt på en plattform båret av fire elefanter, en hytte dekket av gull og kledd med løveskinn, og sendte ut sine jaktfalker. Det var et luksuriøst liv, men både hofflivet og adminstrasjonen av riket var overmåte kostbart. På slutten av 1200-tallet hadde Kublai mislykkes i å invadere Vietnam og Japan, og keiserdømmet knaket under vekten av kostnadene. Kublai selv var gammel og overvektig og henfallen til mongolenes yndlingsdrikk, gjæret hoppemelk. Det var på dette tidspunktet Niccolo Polo fant det fortjenstfullt om å anmode om reisetillatelse for seg selv og familien. Etter en mangeårig reise om Sumatra og Sri Lanka vendte Marco tilbake til Venezia, 24 år etter utreisen.

John Man går Marco omhyggelig etter i sømmene. Når Marco skriver at Kublai Khans festsal rommet 6 000 gjester, ringer Man de bankettansvarlige for Hilton-kjeden, som kan fortelle at det ville fordret langt større saler enn keiseren disponerte. Når Marco skriver at Hangzhou hadde tolv tusen broer, mot virkelighetens 347, spør Man om det kan skyldes en misforståelse, om Marco egentlig snakket kinesisk så godt, og om boken hans overdriver når den hevder at han lærte seg fire språk. Noe av skylden, mener Man, må legges på Rustichello fra Pisa, underholdningsforfatteren som førte Marco Polos bok i pennen. Marco og Rustichello møttes da de begge mange år etter den kinesiske reisen satt i fangenskap i Genova etter Venezias tap på slagmarken for erkerivalen. Boken ble skrevet på få måneder, og det er grunn til å tro at Rustichello pyntet på fortellingen og at hans fransk, det fasjonable språket som boken måtte skrives på, var mangelfull.

Men «Marco Polos reiser» skal ikke undervurderes. Boken var den første som fortalte europeerne om mongolsk og kinesisk kultur samt om land som Japan, Indonesia og Etiopia. Den påvirket kartografien sterkt og var en av Christoffer Colombus? inspirasjonskilder. Og om Marco her og der er uetterrettelig, har han sine ord i behold når han skriver at «Intet menneske, verken kristen eller sarasener, tartar eller hedning, har ennå sett så mye av verden som mester Marco».

Marco Polo
Marco Polo Vis mer