TO BRØDRE SOM VIRKELIG ER BRØDRE: Aslag Haugen (t.v.) og Lars Håvard Haugen i spissen for Hellbillies. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
TO BRØDRE SOM VIRKELIG ER BRØDRE: Aslag Haugen (t.v.) og Lars Håvard Haugen i spissen for Hellbillies. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Reiser seg mesterlig etter fallet

Hardtsparkende Hellbillies.

||| ALBUM: Det finnes ikke sikrere kort enn Hellbillies. De har en snart 20 år lang platekarriere — denne anmelder forventer at plateselskapsdirektør Øystein Sunde disker opp med en super de luxe-utgave av debuten «Sylvspente boots» i 2012 — og har landets kanskje mest konsistente katalog.

Det laveste de ser ut til å kunne synke synes å være «forutsigbart», et relativt begrep som i denne sammenhengen betyr «bunnsolid».

Knall etter fall Nå har det i hvert fall skjedd noe i den überstabile Hellbillies-sfæren siden forrige korsvei, karrierebestselgeren «Spissrotgang» (2007).

Aslag Haugens alvorlige fallulykke bak scenen under Skippagurra-festivalen i Finnmark blir et uunngåelig biografisk bakteppe for «Leite etter lykka».

Man kunne ventet seg en lavmælt og alvorsstemt «takk for livet»-plate like mye som det «Leite etter lykka» faktisk er blitt: et hardtsparkende, oppstemt og relativt livsbejaende rockalbum.

Pangstart Sterkere har de ikke åpnet et album på det jeg kan huske: Lars Håvard Haugens «fritt-etter-Keith-Richards»-riff og påfølgende boogie-countryrock («Sjuk») sparker i gang.

Det fortsetter med en tung panoramarocker («Den redde»), og så en herlig ringlende, stampende poplåt («Stein i skoen») med framtredende steelgitar og klassisk hverdagskronikerende tekst signert Arne Moslåtten, og en anelse Gene Clark i ettersmaken.

Og så den fine, Hellbillies-prototypiske tittellåten/singlesporet «Leite etter lykka», en trygg, likevel kraftfull «litt-raskere-enn-midtempo»-øvelse, som på mange måter er gruppas spesialdistanse.

Legg til den «tidlig Wilco»-gladfrynsete boogieøvelsen «Spela eit spel» og den «på-riktig-siden-av-svulstig»-nøkkelballaden «Du er den», og du har en god gammeldags LP-side med den beste musikken Hellbillies har laget på 2000-tallet.

Briljerer Andre halvdel gjør ikke det samme kraftige inntrykket, men understreker et par åpenbare tendenser ved Hellbillies anno 2010:

Her er nesten fritt for musikalske gammelmannstendenser. Lars Håvard Haugen briljerer med smakfullt gitararbeid over hele skiva, og ikke minst; det låter som et band som i et dramatisk øyeblikk så karrieren passere revy, men som reiser seg mesterlig med nyvunnet inspirasjon og dedikasjon.

Ingenting kan tas for gitt, selv for Norges stabilt beste band.

Reiser seg mesterlig etter fallet