Reiseskildring som standup-komedie

Dette er Bill Brysons karakteristikk av en norsk bar: «Begravelsesbyrå med alkoholservering». På tross av slike rammende karakteristikker hører det likevel til sjeldenhetene at et forlag på kort tid oversetter tre bøker av en og samme forfatter.

I fjor kom «Down under» og nå foreligger «Verken her eller der» og «USA. Det tapte kontinent». Bill Bryson regnes ifølge omslagene for en av verdens mest kjente reiselivsskribenter.

God litteratur?

Årets to bøker er ganske like. Hovedpersonen foretar en reise, ikke til andre og fremmede steder, men i sporene etter tidligere reiser. I USA-boka er det barndommens ferieturer som er forelegget, mens reisen gjennom Europa stort sett går til de samme stedene som fortelleren oppsøkte med ungdomsvennen Katz. Reiseminner skal konfronteres med den modne mannens ettertanke når han møter stedene på nytt. Jakten på barndommens uskyld og ungdommens sødme må 40-åringen foreta alene.

Bøkene har altså tatt i bruk en velprøvd romanform. Har Bill Bryson lyktes? Utvilsomt kommersielt, men hvor god litteratur er det?

Bøkenes svakhet ligger i at den litterære formen er redusert til journalistisk grep: Hovedpersonen forandrer seg ikke. Fortelleren møter sine reisemål på samme måte, humoren er den samme, fortellerens mentalitet uforandret fra første til siste side. Leseren snytes for hovedpersonens erkjennelse og utvikling som valget av denne krevende formen impliserer.

Ingen turistredsel

De to bøkene inneholder omtrent de samme opplysninger om severdigheter som Politikens «Turen går til...» fra steinalderen. Bryson er lykkelig befridd for antituristens redsel for å møte andre turister og paranoide angst for severdigheter. Det er også befriende med en reiseskildring som ikke setter flytende italiensk og doktorgrad i romersk mytologi som minstekrav for en Roma-tur. Et annet sympatisk trekk er at Bryson stort sett reiser gammeldags med buss og tog i Europa, mens han bruker bil i USA.

Det er deilig å senke skuldrene med Bill Bryson, som straks han beveger seg i et severdighetstett område, bare er interessert i å finne nærmeste McDonald's, eller av å klage på maten og prisene og/eller dårlig service og/eller uforskammede kelnere og hotellresepsjonister. Han er tross alt på ferie, og vil gjøre noe han liker. Bill Bryson liker å klage og være sur og forurettet, og så ser han seg i speilet og blir enda litt surere.

Distraksjon som drivkraft

Distraksjonene er også en drivkraft i Brysons beretning. Han har en pervers evne til å nyte dem, og det kan virke som om det er jakten på distraksjoner som driver ham ut på landeveien. Det er de uventete trivialitetene som irriterer, som Bryson dyrker. På en reise oppstår de ofte på grunn av språkproblemer og kulturforskjeller: Toget er forsinket, bussen har gått, hotellet er fullt, kaffen er kald og juicen ikke slik han er vant til, og så videre.

Fortelleren er et vanemenneske som vet hvordan ting skal være. Dette fører til situasjonskomikk og morsomheter på nesten hver eneste side. Men hvor lenge er det morsomt å klukke av andres formuleringer? Bøkene er et slags talkshow eller en standup-komedie i bokform.

Ikke ferskvare

Etter hvert som man går litt lei av forfatterens vitsemakeri, vekkes mistenksomheten: Hvorfor refereres det til at 60 mennesker druknet i flom i Alpene i 1987, mens fortelleren tar Circumvesuviana til Sorrento og lar være å fortelle om de hundrevis som druknet midt på 1990-tallet?

Hvorfor er det en kostelig harselas over Waldheim, men taust om Haider? Hvor interessant er det å vite at Sarajevo arrangerte olympiade i 1984, og at kelnerne der ikke er «egentlig fiendtlige, bare uengasjerte»? Over krakket på Wall Street på 1980-tallet og om den høye kriminaliteten og tiggerne i New York i annen halvdel av 1980-tallet? Har det ikke skjedd noe siden?

Ute på dato

Forklaringen er å finne på kolofonsidene. Bøkene ble utgitt på engelsk i henholdsvis 1989 og 1991 og skulle følgelig vært stemplet med en stor R for Repetisjon. Her har forlagene virkelig noe å lære av fjernsynsselskapene. Seertallene faller, men varer ikke ærlighet lengst? Det hadde heller ikke vært befordrende for salgstallene om det hadde stått med store bokstaver på omslaget at researchen til USA-boka ble gjort i 1986- 87 og på Europa-boka et par år seinere. Det blir ikke like lett å le av Brysons vitser når personer og begivenheter han lager morsomheter om, er gårsdagens nyheter.

Begge bøkene er godt oversatt, og Brysons friske og uvørne stil er beholdt (men Europa-boka har så mange korrekturfeil at en middels ordblind person vil kunne glede seg over å finne trykkfeil). I Norge merket Bryson seg at det ikke var mulig å få ferskt brød på lørdag og søndag, så lenge siden er det han var her. Nå er det forleggerne som har problemer med å frambringe ferskvare.