Rekkehuslivet ender med satansex

I Erlend Loes ferske, lett blasfemiske roman.

TULL OG LITT ALVOR: Erlend Loe fornekter seg ikke, litterært sett. I fjorårets «Dyrene i Afrika» hadde aktørene sex med dyr. I årets roman, «Helvete», har nyskilte Rakel seksuelle eskapader med selveste Satan. Boka har strektegninger av Kim Hiorthøy, som også har illustrert alle Loes barnebøker. Foto: ANITA ARNTZEN
TULL OG LITT ALVOR: Erlend Loe fornekter seg ikke, litterært sett. I fjorårets «Dyrene i Afrika» hadde aktørene sex med dyr. I årets roman, «Helvete», har nyskilte Rakel seksuelle eskapader med selveste Satan. Boka har strektegninger av Kim Hiorthøy, som også har illustrert alle Loes barnebøker. Foto: ANITA ARNTZENVis mer

Helvete

Erlend Loe

5 1 6
«Loe tar en Dante og skriver morsomt om helvetesvandring og kjærlighet»
Se alle anmeldelser

Det går ofte til helvete for karakterene i Erlend Loes romaner, i alle fall nesten. De responderer på livskrisene som finnes i rikt monn i Loes univers, med flukt, resignasjon og regresjon. Forhastede konklusjoner er gjengs: Sex med dyr, hamring på bankebrett eller å rigge seg til hengetelt i furua utenfor ekskonas hus, forekommer aktørene å være adekvate reaksjoner på livets slag. Ofte ser de endetidstegn, som Loes helt Doppler: Bier som dør = endetidstegn. Rosabloggere og folk som poster bilder av mat på sosiale medier = endetidstegn.

At forfatteren nå tar oss helt til enden og helvete i «Helvete» er derfor ikke så uventet. Mer overraskende er det at Mørkets fyrste er en nokså trivelig kar med djevelsk fine lindresser.

I seng med djevelen

Det begynner tilforlatelig, som det ofte gjør. Hovedpersonen i «Helvete», Rakel, er emosjonelt på felgen. Hun er nyskilt og verre; snart femti og verre; hun må flytte fra hus til rekkehus. Ikke at det er noe galt med rekkehus, bortsett fra at «alle som bor i rekkehus drikker». Heldigvis er naboene «bunnsolide, fine folk. På godt og vondt». Etter noen mørke måneder begynner Rakel med litt arbeid i hagen, som ser ut til å være «plantet på stigene promille». Hun vil lage et bed, men finner en tung lem under jorda.

Til tross for at Rakel blir i stuss over det hun skjønner er nedgangen til Helvete (hun er egentlig mest opptatt av hva helvetesporten vil si for videresalg av eiendommen), tar hun kjapt turen ned de mange trappene. Og blir stormforelsket i styggen selv, som ikke er stygg, men pen og handlekraftig. De neste månedene går i sus og dus, i samtaler og sex, med djevelen. Rakel pendler mellom rekkehuset og barna, og infernos brennhete elsker. Og selv om Satan er en satan, er han i alle fall bedre for Rakel enn «han dumme forrige».

Korrigeringer

Loe er verbalt vittig og satirisk. Barnslig og litt vis på samme tid. Han tøyser med stereotypier, standardiserte språklige vendinger og menneskelige svakheter. Religiøse strofer omskrives i fleng. Underdrivelsene, samt vankelmodigheten i språk (og karakterer), er gjennomgående. Åpningssetningen er typisk: «Rakel hadde hatt et tøft år, men hun var ikke lei seg, men hun var litt lei seg likevel». Eller når Rakel smaker på banantvisten i Helvetes resepsjon: «Smaken var fæl, men heller ikke så fæl. En blanding av fæl og mindre fæl».

Motsetninger og korrigeringer hele veien. Plottutviklingen i romanen, som kan kalles en fabel og eller parabel over livet, er original. Man vet aldri hva som kommer. Helvete er for eksempel et «artig opplegg». En «nonprofit organisasjon» der alt går på nynorsk. Rakel, som har sunnere instinkter enn de fleste av Loes karakterer, tilbys jobben som leder for instituttet for endetidstegn hos kjæresten. Tross kjærlighetshistorien lar ikke Loe den vante samtidskritikken i stikken. Hans Helvete kan skremme selv alminnelige småsyndere. Her er avdelinger for:

«Dei som aldri ble nøgde» og «dei som ikkje gjorde noko når dei burde ha gjort det, men heller venta for å sjå om problema gikk over av seg sjølva […] Og her har vi sykkeltjuvane, sa Satan et stykke senere. Dei viser eg inga nåde.» Denne blandingen av lett og tungt, tøys og alvor med tanke på hvordan vi lever livene våre, er typisk i romanene.

Djevelsk tvil

Loe har vært en markant stemme for generasjonen som var unge voksne på nittitallet og fikk datamaskin først da, som hørte Rage og R.E.M og frekventerte kulturelle arenaer med et halvt ironisk, halvt skremt «Is That It?», for å si det med Bob Geldof. Årets diabolske satire er ikke forfatterens viktigste bok, men drivende og god underholdning. Romanen er mer måteholden enn de meste rabiate fortellingene, og framstår som en litterært velkontrollert affære. Økonomisk i språk og struktur. Kim Hiorthøys skjøre, bokstavelige strektegninger passer fint inn.

«Helvete» kan leses som en allegori over livet som skjer i spennet mellom topper og kjellerdyp. Boka pirker borti den moderne livsfølelsen og tvilen. Selv djevelen, hvis søster er Gud og så vanskelig at hun er blitt «det ondes problem», vakler og lengter. Han er «full av sakn» og trekker «hele systemet i tvil». Nokså menneskelig. Kanskje er det derfor det er så lett å like Loes romaner. De er gøyale fortellinger om tvil, svake øyeblikk, kriser og kontraproduktive livsstrategier. De handler om livet, som jo går inn på de fleste.