Reklameguru

Moby vil være venn med alle. Det byr på problemer.

Mobys edle intensjon med «18» har vært å lage musikk som skal være viktig for deg, musikk som skal gjøre livet ditt bedre.

Men akkurat som det er forskjell på god og dårlig design, er det forskjell på god og dårlig musikk. «18» byr på begge deler.

Folkelig design

Moby fant sin nisje for tre år siden med «Play». Den har solgt over ti millioner eksemplarer på verdensbasis og vært en bortimot uuttømmelig kilde for velegnede musikksnutter til bruk i tv- og radiovignetter og i markedsføringen av biler, kredittkort, alkohol og annet livstilspåfyll.

«Play» var frukten av Mobys årelange musikalske identitetskrise, hvis ytterpunkter var ravetekno og noe søl i grenselandet mellom new wave og metal.

Hans originale og geniale «hvorfor-har-ingen-tenkt-på-dette-før?»-miks av slitne bluesopptak og myke hiphop-beats på «Play» ble et folkelig designprodukt i seg selv.

Et album perfekt for middagsselskaper, klesbutikker, kafeer og for gatevandring med øretelefoner på.

Lite motstand

Den kristne anarkistveggisen og uttalte ikke-materialisten har nok vært forbløffet over denne suksessen, men det er overraskende at han velger å gi ut et album som byr på så lite motstand som «18».

«Play»-suksessen har tydeligvis sendt den utpregede angriperen Moby i forsvarsposisjon.

På den ene siden vil han nok gjerne utfordre og leke, som i åpningssporet - den overraskende 80-tallsflørtende, Depeche Mode-aktige singelen «We Are All Made Of Stars» . Men allerede på andrelåta kryper han til korset med «In This World» , som høres ut som en etterlevning fra «Play» med sin intense gospelblues-vokal over et mykt og strykertungt housegroove.

Sliten formel

Slik går det slag i slag gjennom 71 ujevne Moby-minutter, hvor det mest påfallende er de stadige returene til den nå noe slitne «Play»-formelen.

Det er ikke det at det ikke finnes gylne øyeblikk her; to av dem er «Great Escape» og «Harbour» (med Sinéad O'Connor på vokal), begge vakre og meningsfulle sanger til å bli glad i. Det problematiske er forskrevelsen som oppstår fordi Moby har innsett at det betyr kredibilitetsselvmord å lage en skamløs «Play II», samtidig som han ikke våger å følge sin gamle innfallsmetode og lage et album som skiller seg ordentlig ut fra forløperen.

Moby har mistet sin magiske touch, og resultatet er en serie med vellydende selvfølgeligheter som neppe minsker hans stjerne blant dem som lager reklamefilmer.