Reklamen i det offentlige rom

DET OFFENTLIGE ROM

- med tagging, forfalne leskur og stadig færre og tilgrisede toaletter - har i mange år vært gjenstand for mangel på omsorg og vedlikehold. Dette er på ingen måte et særnorsk fenomen. Selskaper som JCDecaux og Clear Channel har lenge kunnet tilby avtaler om utplassering og vedlikehold av forskjellige typer tjenester, finansiert ved at operatørene får utplassere reklame i det offentlige rommet.

Oslo kommune har helt siden 1988 vært en attraktiv kunde for disse operatørene. Politikerne synes nå at slik privatisering av offentlige tjenester er en god idé. De første kontraktene er inngått og omfatter ca 100 bysykkelstativer, rundt 150 leskur og mellom fem og ti toaletter.

Avisene kan fortelle at 88 av byens nedstigningstårn til underjordiske trafostasjoner skal ombygges for å kunne tilpasses reklame, barnehager vil ha reklame for å spe på trange budsjetter, og Telenor ønsker seg reklamefinansierte telefonbokser. Private aktører har også gitt uttrykk for ønsket om å tjene penger på reklame på samme måten. Hvis alle disse prosjektene blir gjennomført i Oslo, betyr det en formidabel reklameøkning i det offentlige rom - og uten store politiske motforestillinger. Her kan det være på sin plass å stoppe opp et øyeblikk og reflektere.

FOR OVER TI ÅR SIDEN

foretok byutviklingskomitéens medlemmer en befaring rundt i Oslo og oppdaget en side ved byen som sjokkerte: Reklame og virksomhetsskilt fullstendig ute av kontroll. Resultatet av dette ble at bystyret vedtok å opprette et eget reklameprosjekt. Formålet var å få utendørs skilt og reklame under kontroll, forenkle saksbehandlingen, utarbeide forslag til retningslinjer og vedtekt til plan- og bygningsloven, formidle informasjon og drive holdningsskapende virksomhet. Mye ble oppnådd på de tre årene prosjektet var operativt, men mot slutten av 90-årene hadde politiske strømninger forandret seg såpass at satsningen på skilt og reklame ble nedprioritert og «glemt».

Nøkkelen til prosjektets suksess lå i at det ble drevet kontroll med eksisterende tiltak, og at saksbehandlingen var forutsigbar. Dagens situasjon oppleves ganske annerledes. Tiltakshavere blir ofte møtt av kommunen med de samme, strenge krav som på 90-tallet og lang saksbehandling. Samtidig eksisterer det knapt nok lenger kontroll med tiltak i strid med loven, og byen forsøples igjen av skilt og reklame som får henge upåtalt i årevis. Dette skaper ulike konkurranseforhold i markedet og oppfordrer til omgåelse av loven.

TIDLIGERE BEFANT

mye av reklamen seg på kommunale eiendommer. Det ble ikke gjort forskjell på private og kommunale eiendomsbesittere ved krav om fjerning av reklame, og enkelte etater nedla forbud mot reklame på sine eiendommer. I dag er situasjonen en ganske annen. Fra å ha vært en pådriver for å redusere det kommersielle trykket i byen, er kommunen nå en aktiv aktør for å utplassere store mengder reklame på egen grunn under mottoet «målet helliger middelet»: Finansiering av aktverdige kommunale tjenester og tilbud og for å tjene penger. Samtidig blir private tiltakshavere møtt med avslag på sine søknader om oppføring av identisk reklame på sine eiendommer, uten at noe lovverk hjemler slik forskjellsbehandling.

Det er vår oppfatning at de problemene kommunen her står overfor skyldes mangelen på en helhetlig plan for forskjellige typer reklame i Oslo:

Hvor mye skilting og reklame kan aksepteres innenfor forskjellige områder?

Hva slags skilt og reklame passer på ulike bygninger, langs forskjellige gateløp, på plasser og inntil grøntområder?

Hvorledes skal skilt og reklame organiseres for å unngå at enkeltelementene slår hverandre i hjel?

Hvor stort reklametrykk - eller kommersielt press - ønsker man at Oslo skal ha?

Mediene kan fortelle oss at samferdselsbyråd Hilde Barstad mener at Oslo tåler mer reklame, men hvor har byråden hentet sin vurdering? Er den faglig forankret, eller er byrådens utsagn et uttrykk for å kunne legitimere byrådets prosjekter?

Vi ser også at arkitekturprofessor og leder av Hovedstadaksjonen, Thomas Thiis-Evensen mener at reklamemengden ikke vil øke med å reklamefinansiere 88 nedstigningstårn. Tvert i mot: «Reklamen blir konsentrert, samlet og styrt», påstår han. Betyr dette at annen, eksisterende reklame vil forsvinne av seg selv? Spørsmålet er videre om all reklame forbundet med bymøbler, bysykler og andre offentlige (og private) tjenester og tilbud er god byromspolitikk?

FORHOLDET TIL

arkitektur, byrom, gater og plasser er viktig å vurdere før innretningen(e) settes opp. Frittstående elementer krever som regel ekstra fagkunnskap, da disse lett blir svært synlige og viktige «møbler» i det offentlige rom. Når Oslo kommune nå ønsker å ombygge nedstigningstårnene for å unngå et vedlikeholdsproblem, vil vi spesielt nevne følgende:

Plaseringen av dagens tårn er gjort utelukkende av praktiske hensyn, det er ikke tatt spesielle byformningshensyn, og de kan således virke tilfeldig plassert der de står. Mange har en enkel og tilforlatelig utformning, og med sine snaue tre meter ruver de ikke i bybildet.

Ombyggingen vil medføre en større diameter og en økning av høyden til ca. fem meter og blir svært synlig. De krever følgelig en helt annen planmessighet i utplasseringen enn dagens nedstigningstårn har for at ikke tilfeldigheten skal virke overveldende.

Et annet spørsmål er ganske enkelt hva byens innbyggere får igjen for disse reklametårnene? «Behovet» for å reklamefinansiere nedstigningstårnene er at eieren, Viken Nett, ikke klarer å vedlikeholde dem på en tilfredsstillende måte. Konsekvensen av dette kan bety at også andre private grunneiere må få samme adgang til å finansiere sine vedlikeholdsbehov.

Er kommunens retningslinjer i forbindelse med tilpasning til bygninger og det offentlige rom og veimyndighetenes krav til trafikksikerhet blitt tilstrekkelig vurdert når nedstigningstårnene er blitt vurdert for ombygging til reklametårn?

Flere av anførslene over gjelder også for andre deler av kommunens bymøbelprosjekter. Både bysyklene og toalettene vil kreve ekstra reklameflater enn det som kan utplasseres i tilknytning til selve bymøblene, og det er særlig sentrum innenfor Kirkevei-ringen som blir gjenstand for økt reklametrykk. Her er allerede det kommersielle preget av en slik karakter at en omfattende opprydding av butikkskilt og reklame bør stå høyt.

I ET SLIKT PERSPEKTIV

deler vi Byantikvarens bekymring over at den totale mengden av skilt og reklame Oslo er i ferd med å neddynges. Vi avventer en faglig vurdering av hvor mye og hva slags reklame Oslo «tåler» og avventer en overordnet, helhetlig plan. Vi mener også at kommunen ikke har hjemmel til å forskjellsbehandle private og offentlige grunneiere, og vi er skeptiske til Thomas Thiis-Evensens ønsketekning om at «more is less».