Rekviem for Hamlet

TAMPERE (Dagbladet): I vår tids globale landsby vil teatret tape mest, lyder en hypotese, for teateroppsetninger er de minst eksportvennlige av alle kunstformer. Språket skaper barrierer som tvinger teatret til å forbli innenfor gammeldagse, nasjonale landegrenser langt unna den nye velsignede, internasjonale og åpne markedsplassen.

  • Hypotesen bør nok modifiseres. Siden tidenes morgen har nemlig teatertrupper og oppsetninger krysset grenser, vår hjemlige Ibsenfestival er et siste eksempel i rekken. Og de seineste årene har teater som eksportartikkel tatt helt av. Det lages nå millionproduksjoner som knapt er ment for et bestemt lokalt forankret publikum, men for den brokete massen som det internasjonale festivalpublikummet rundt omkring i verden utgjør.
  • En slik oppsetning er «Hamlet» fra Litauen, iscenesatt av regissøren Eimuntas Nekroshius med åtte måneders prøvetid og «made for export» fra starten av. Den ble vist under teaterfestivalen i Tampere i Finland i helga, og blir et av hovedgjestespillene under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret om snaue tre uker.
  • Det er bare å si: Vil du se et annerledes, rått, polskinspirert, fysisk og ekspressivt teaterspråk, en sjelemesse for en dansk prins i en svart katedral av ild, jern, regn og is, bør du sette kryss i kalenderen for begynnelsen av september. Det vil si, første og delvis andre akten i denne oppsetningen må du kjempe deg igjennom. Da er virkemidlene så ekstreme og volumet så ståkete at jeg måtte ta en ekstra titt i programmet for å se etter om det egentlig var Shakespeares «Hamlet» jeg overvar. Men fra og med scenen hvor Ofelia i grønt og røkende på en pipe (!) bæres inn på en cellokasse, skjer det noe. Til dempede og ømme pizzicatotoner får det lekne og energiske spillet mellom Ofelia og Hamlet (Andrius Mamontovas) den klangen av kontrastfylt menneskelighet som utgjør stykkets kjerne.
  • Men mer enn selve tragedien og dramaet er det den elegiske stemningen, det forpinte og desperate, det fantastisk oppfinnsomme og visuelle scenespråket som fascinerer og betar. Isblokker knuses, jernbenker veltes, kårder synger og den tunge symbolikken elektrifiseres før gjenferdet trer fram og gråter over sin døde sønn Hamlet i en mektig finale.
  • Og sorgen trenger ikke ord. Den er internasjonal.