FILMEN  "Fifty Shades of Grey" har møtt motstand både fra kvinnebevegelsen og BDSM-miljøer.
FILMEN "Fifty Shades of Grey" har møtt motstand både fra kvinnebevegelsen og BDSM-miljøer.Vis mer

Relativiserende sprøyt

Fiksjon kan også kritiseres for sitt innhold.

Meninger

Dagbladets anmelder, Inger Merete Hobbelstad, utroper filmen «Fifty Shades of Grey» til noe av det beste som har skjedd likestillingen siden stemmerett for kvinner. Filmen er visstnok «(...) et feministisk prosjekt så godt som noe.» Alle de sentrale aktørene i produksjonen er kvinner. Mer behøves ikke. Det omdiskuterte innholdet har ingen betydning for Hobbelstads barduse vurdering.

Hobbelstad interesserer seg ikke for de moralske momentene i filmen med den forklaringen at filmen er fiksjon og ikke virkelighet, så ingen bør ta den alvorlig. Anmeldelsen består for det meste av muntre beskrivelser av det estetiske - dette er husmorporno helt etter oppskriften - før hun på forbløffende vis rubriserer filmen som feministisk. Det er sannelig ikke lett for en utenforstående å se hvordan disse to vurderingene henger sammen.

Sexfantasier og utlevelsen av dem, som bondage og SM, skal vi selvsagt ikke moralisere over. Men er det egentlig kritikk av seksuelle fantasier tilbakemeldingene har handlet om, slik Hobbelstad skriver i en oppfølgende kommentar?

I VG kan vi lese at lederen for det norske BDSM-miljøet mener filmens mannlige hovedrolleinnehaver «(...) opptrer kontrollerende, har svært dårlige antenner for partnerens behov og grenser, og bruker usikre metoder.» Kjønnene må være likeverdige og likestilte for at noen fritt skal kunne velge en underdanig eller dominant rolle.

Psykolog Peder Kjøs er enig i at relasjonen mellom Christian og Anastasia er problematisk «Det er i høyeste grad et usunt forhold, og heldigvis ikke realistisk.»

Men det er jo ikke sant. Verden over opplever folk å bli kontrollert og misbrukt av sine partnere. Mange av dem er forsøkt overbevist om at en kontrollerende adferd er innafor det man som partner må tåle. Sånn sett er innholdet realistisk.

Både Hobbelstad og Kjøs lener seg på sirkelargumentasjonen om at popkultur er fiksjon, og fiksjonen kan visstnok ikke kritiseres for sitt innhold, fordi det er fiksjon.

Dette er selvsagt relativiserende sprøyt så god som noe.