Religion eller toleranse?

I DEBATTEN

om den nye EU-grunnloven har flere tatt til ordet for at kristendommen må nevnes som et uttrykk for europeernes kollektive identitet. Land som Spania, Polen og Irland har med paven i spissen tatt opp kravet om endring av teksten. I det forslaget som nå er til behandling, heter det bare at unionen er «inspirert av Europas kulturelle, religiøse og humanistiske arv».

Dette spørsmålet har en skremmende politisk aktualitet i lys av 11. september og den påfølgende tendens til demonisering av islam. Flere millioner muslimer lever innenfor EUs grenser. Det er også presserende aktuelt i forhold til hvor grensene for Europa skal trekkes. Skal Tyrkia kunne bli medlem?

Et annet forhold er at det i noen katolske land er konflikter med hensyn til kvinners rettigheter. I Irland og Polen er det ikke en rett til selvbestemt abort.

Problemet er at kristendommens doktrine om misjon er intolerant overfor andre trosretninger. Omsorgen for din nestes frelse slår ut prinsippet om nestekjærlighet. Misjonsbefalingen - gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler - har vært utført med sverd i hånd, og står i krass motsetning til det liberale prinsipp om lik respekt for alle uansett deres rang og status, tro og tilhørighet.

HVA SOM HAR

skapt Europa, og hvilket etisk verdigrunnlag regionen bygger på, er omstridt. Har kristendommen, liberalismen eller humanismen vært viktigst? Det går en linje fra opplysningstiden via den franske revolusjon til Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948) og den Europeiske menneskerettighetskonvensjon som forfekter nøytralitet i slike saker.

En forfatning for et statsborgerlig kollektiv trenger ikke et slikt felles verdigrunnlag som religion er et uttrykk for. En kan nærmest si tvert imot. Det er fordi det er uenighet om slike spørsmål at man trenger en forfatning som sier noe om hvilke rettigheter og plikter borgerne har i forhold til hverandre. En grunnlov kan leses som de rettigheter borgerne gjensidig tilskriver hverandre. Den institusjonaliserer prosedyrer for hvordan konflikter og uenigheter skal løses.

Kjøreregler og konfliktløsningsmekanismer trengs fordi kollektive identiteter basert på stamme eller nasjon, religion eller etnisk tilhørighet, skal leve sammen. Hvis alle var enige, ville det ikke være behov for en forpliktende rettslig orden. Hvis for eksempel alle var kristne og hadde samme fortolkning av hva det innebar, hvilke rettigheter og plikter som følger av kristendommen, var det mindre bruk for forfatninger.

NÅ ER DET

også en ganske drøy historieskriving å si at moderne menneskerettigheter springer ut av kristendommen. Selv om det finnes mange spor av allment etisk og humanistisk tankegods i kristendommen - som i andre religioner - er det nettopp i bekjempelsen av religionen, av kristendommen som den sentrale integrasjons- og maktfaktor, at ideen om menneskerettighetene oppsto. De kom ikke til uttrykk på grunn av kristendommen, men på tross av den. Det var freden i Westfalen som gjorde slutt på religionskrigene ved å skille stat og religion og knesette toleranseprinsippet. Samfunnene måtte finne måter å løse konflikter på som gjorde det mulig å leve med så vel etisk som etnisk mangfold, og menneskerettighetene formulerer grunnlaget for en slik fredelig sameksistens. Med dette ble religionen utgrenset til det private livsområdet.

Det er en forbindelse mellom religionsfrihet og demokrati. Religiøs toleranse bante veien for den sekulære stat basert på like rettigheter for alle. Alle som nyter godt av religionsfriheten, må innrømme alle andre den samme rett. Lik rett til religionsfrihet er uforenlig med at staten bekjenner seg til en bestemt type tro.

I DETTE

perspektivet er verken statskirkeordningen eller bekjennelse til kristendommen i EU-forfatningen holdbar. Slike ordninger bryter med en av de viktigste grunnpilarene i den moderne grunnlov, nemlig at den er basert på en gjensidig toleranse av og respekt for ulike verdisyn og ideologiske tilknytninger. Det er dette som muliggjør den pluralisme og det mangfold som moderne stater oppviser. Kritikk av overleverte tradisjoner og kulturell differensiering er mulig på grunn av de moderne frihetsgarantiene.

Det moderne europeiske individ ble dannet i opposisjon til religiøse og metafysiske forestillinger om hva det vil si å være menneske. Det er i bekjennelsen til den universelle menneskelige verdighet, til individets ukrenkelighet, at det moderne etos har sin plass og relevans. Nå er det mange som finner at dette er tynne saker og at en grunnlov trenger noe kraftigere eller tykkere for å uttrykk hva den kollektive identitet består i.

Spørsmålet er nå om denne identiteten virkelig er så svak. Den lå til grunn for Nürnbergdomstolen, som etablerte rettskategorier og en domstolsprosedyre hinsides nasjonalstatenes suverenitet. Vi ser de samme prinsippene i artikkel 6 i charteret for det internasjonale militær-tribunalet om forbrytelser mot menneskeheten, og vi er vitne til deres normative kraft i kritikken av USAs alenegang i internasjonale spørsmål.

Menneskerettighetene finnes nå i traktater og konvensjoner, og er inkorporert i nasjonalstatenes lovverk. De former både individuelle og kollektive identiteter. De er basert på en historisk læringsprosess og er nedfelt i borgernes bevissthet og omgangsform. En har lært seg til å telle hoder heller enn å kutte dem av når det er uenighet. I økende grad har de fått institusjonelt nedslag og rettslig kraft. Disse prinsippene er tynne og formale i og med at de ikke sier noe innholdsmessig om hva menneskets natur er eller hva det gode liv består i: De knesetter bare et prinsipp om lik rett til frihet for alle.

VI GJENFINNER

denne kollektive identitet i EU-grunnlovens menneskerettighetscharter . Det inneholder bestemmelser om sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Forbud mot kloning og mot dødsstraff på den ene siden, korrigering for kollektive forhandlinger og arbeidstaker-rettigheter på den andre siden, sier oss mye om det felles verdigrunnlaget i Europa. Verken USA eller Russland vil kunne kvalifisere for medlemskap i Unionen.

Denne grunnloven er et viktig bidrag til å avklare EUs verdimessige basis på et sekulært grunnlag. EU er en forening av forskjellighet. I dette tankegodset finnes også det normative grunnlaget for grensedragning. En kan trekke grensene for Europa ut fra hvilke krav som må oppfylles for at en funksjonell og demokratisk region som EU skal fungere, og ut fra hvilke muligheter andre regioner har til å danne seg til funksjonelle og demokratiske regioner under overvåking av et reformert og demokratisert FN.

Den nye kampen for kristen identifikasjon truer med å skru tilbake Europas sivilisasjonsprosess. Den krever homogenisering der det i dag er pluralisme. Det er de universelle overtoner, de kosmopolittiske perspektiver som utgjør det verdifulle i Europas utvikling - en utvikling som fundamentalister truer med å slå i revers.