Religion i offentligheten

Den tyske filosofen Jürgen Habermas regnes blant vår tids mest innflytelsesrike tenkere. I morgen mottar han Holbergprisen i Bergen.

Religiøse tradisjoner og trosfellesskap har fått en ny og hittil uventet plass i politikken. Det er unødvendig å si at det første en tenker på i så måte, er de ulike variantene av religiøs fundamentalisme vi står overfor ikke bare i Midtøsten, men også i Afrika og Sørøst-Asia, samt på det indiske subkontinentet.

Disse er ofte knyttet til nasjonale og etniske konflikter, og i dag danner de dessuten grobunn for de desentraliserte terrornettverkene som opererer globalt og begrunner sin virksomhet med det som oppfattes som overgrep fra en overlegen, vestlig sivilisasjon.

Religiøse konflikter presser seg også inn på den internasjonale arenaen. Håpet om å skape en politisk dagsorden der flere moderniteter er involvert, holdes i live av den kulturelle selvsikkerheten til de verdensreligionene som i dag inngår som grunnelementer i de store sivilisasjonene.

Og på den vestlige siden av gjerdet har oppfatningene av internasjonale relasjoner endret seg med frykten for «sivilisasjonenes sammenstøt»; begrepet «ondskapens akse» er bare ett eksempel på det.

Selv de vestlige intellektuelle, som hittil har vært selvbevisste med hensyn til dette, begynner å bli mer offensive i sine reaksjoner på de andres oksidentalistiske syn på Vesten.

MER OVERRASKENDE er den politiske revitaliseringen av religionen som foregår i hjertet av det vestlige samfunnet. Selv om det statistisk er påvist en bølge av sekularisering i nesten alle europeiske land siden slutten av annen verdenskrig - en tendens som har gått hånd i hånd med den sosiale moderniseringen - tyder alle data fra USA på at den relativt store andelen av den amerikanske befolkningen som består av hengivent religiøse borgere, har holdt seg uforandret de seneste seksti årene.

Viktigere er det at den religiøse høyresiden ikke er tradisjonalistisk. Og det er nettopp fordi den slipper løs en så spontan religiøs energi at den skaper så mye irritasjon blant sine motstandere.

BEVEGELSENE FOR religiøs fornyelse i hjertet av den vestlige sivilisasjonen forsterker, på et kulturelt plan, det politiske skillet i Vesten som ble skapt med Irak-krigen.

Ved avskaffelsen av dødsstraff, ved den liberale abortlovgivningen, ved likestillingen av homoseksuelle partnerskap med heteroseksuelle ekteskap, ved den betingelsesløse avvisningen av tortur og generelt ved å sette individuelle rettigheter foran kollektive goder (som for eksempel nasjonal sikkerhet), synes de europeiske landene på sin side å ha beveget seg alene langs den veien de inntil nå har vandret sammen med USA.

Religionenes betydning for politiske formål har nå økt over hele verden. Mot dette bakteppet oppfattes splittelsen i Vesten som Europas isolering fra resten av verden. I et verdenshistorisk lys er den vestlige rasjonalismen faktisk det virkelige unntaket.

Oksidentens eget bilde av moderniteten synes, som i et psykologisk eksperiment, å gjennomgå en omstilling; det som formodentlig har vært den «normale» modellen for fremtiden i alle andre kulturer, endres plutselig og blir et spesialtilfelle.

Selv om denne tankevekkende gestaltendringen ikke helt tåler sosiologiens granskning, og selv om det kontrasterende bevismaterialet kan fås til å stemme overens med mer konvensjonelle sekulariseringsforklaringer, er det ingen tvil rundt bevismaterialet i seg selv eller de symptomatiske og splittende politiske stemningene som utkrystalliserer seg rundt det. New York Times publiserte to dager etter det seneste presidentvalget i USA en artikkel, skrevet av en historiker, med tittelen «The Day the Enlightenment went out» - den dagen opplysningen sluknet.

Uavhengig av hvordan man vurderer sakens fakta, bekrefter valganalysene at det kulturelle skillet i Vesten går tvers igjennom den amerikanske nasjonen: konkurrerende verdiorienteringer - Gud, homser og våpen - har tydelig dekket over mer håndgripelig konkurrerende interesser.

Maktskiftet indikerer en mental endring i sivilsamfunnet som i USA danner bakteppet for de akademiske debattene om religionens politiske rolle i offentlighetens sfære.

LA MEG FØRST BESKRIVE den liberale forestillingen om borgerpliktene innenfor demokratiet. Den grunnlovsbaserte statens selvforståelse har utviklet seg innenfor en tradisjon som støtter seg til «naturlig fornuft», med andre ord bare de offentlige meningsutvekslinger alle personer i prinsippet har lik tilgang til.

Forestillingen om en felles menneskelig fornuft er grunnlaget for rettferdiggjøringen av en sekulær stat som ikke lenger har behov for legitimering i religionen. Og i sin tur åpner dette for et skille mellom stat og kirke på institusjonsnivå. Den historiske bakgrunnen for denne liberale forestillingen var den tidlige modernitetens religionskriger og konfesjonsrelaterte stridigheter, som den grunnlovsbaserte staten først responderte til med en sekularisering, og deretter med en demokratisering av statsmakten.

Innføringen av religionsfrihet er et riktig politisk svar på den religiøse pluralismens utfordringer. Statens sekulære karakter er imidlertid en nødvendig, men foreløpig ikke tilstrekkelig betingelse for garantien av alle borgernes religionsfrihet.

Det holder ikke å støtte seg bare til den gode viljen til en sekularisert autoritet som i dag tolererer minoriteter som hittil er blitt diskriminert. De berørte parter må selv bli enige om de vanskelige avgrensningene mellom den positive friheten til å utøve sin egen religion og den negative friheten til å forskåne seg for andres religionsutøvelse. Hvis prinsippet om toleranse skal kunne heves over enhver mistanke om at toleransens begrensninger har noe med undertrykkelse å gjøre, må vi finne et overbevisende grunnlag for definisjonen av hva som kan tolereres og hva som ikke kan det, og dette grunnlaget må alle parter kunne akseptere.

Rimelige forordninger kan bare finnes hvis de involverte parter også lærer seg å innta motpartens perspektiv. Og den fremgangsmåten som passer best til dette formålet, er den demokratiske viljedannelsens reflekterende modus.

TIL TROSS FOR all den rådende uenigheten rundt spørsmål om verdenssyn og religiøse doktriner, skal borgerne i et demokrati i prinsippet respektere hverandre som frie og likeverdige medlemmer av det politiske fellesskapet - dette er borgersolidaritetens kjerne.

Og med utgangspunkt i denne kjernen av gjensidig respekt for meninger om omstridte politiske temaer, skylder borgerne hverandre å gi hverandre gode begrunnelser for sine politiske uttalelser. Filosofen John Rawls snakker i denne sammenhengen blant annet om en offentlig bruk av fornuften. De eneste legitime politiske beslutningene i en sekulær stat er de som med allment tilgjengelige begrunnelser kan rettferdiggjøres for religiøse og ikke-religiøse borgere så vel som borgere med ulike religiøse trosbekjennelser.

VI KAN IKKE uten videre kreve at statens sekulære karakter også genererer en forpliktelse for alle borgere til å formulere sine offentlige religiøse uttalelser ved hjelp av ekvivalenter i et allment tilgjengelig språk.

Den liberale staten må ikke transformere det nødvendige institusjonelle skillet mellom religion og politikk til en urettmessig mental og psykologisk byrde for alle de av dens borgere som bekjenner seg til en tro. Den må kunne forvente at borgerne anerkjenner prinsippet om at et upartisk styre utøves med et nøytralt blikk på konkurrerende verdenssyn, men den på ikke forvente at de splitter sin egen identitet i offentlige og private komponenter så snart de deltar i en offentlig debatt.

Jeg vil derfor foreslå følgende tolkning: Enhver borger må være bevisst på at bare sekulære begrunnelser kan krysse den institusjonelle terskelen fra offentlighetens uformelle sfære til den diskursen som foregår i parlamenter, rettsvesen, departementer og regjeringer. Denne bevisstheten trenger ikke hindre de religiøse borgerne fra offentlig å uttrykke og rettferdiggjøre sine overbevisninger i et religiøst språk.

For under visse omstendigheter kan sekulære borgere eller borgere med en annen overbevisning faktisk lære noe av disse uttalelsene, og dermed rense uttalelsenes normative sannhetsinnhold for religiøse elementer, elementer som kanskje har vært undertrykt, visket ut eller tilslørt. De religiøse tradisjonenes evne til å formulere moralske oppfatninger med hensyn til kollektive former for verdige menneskeliv, bidrar til at religiøse fremstillinger av relevante politiske saker vurderes å ha et mulig sannhetsinnhold som kan oversette det spesifikke trosfellesskapets vokabular til et allment tilgjengelig språk.

DEN LIBERALE STATEN har faktisk selv en interesse av å la de religiøse stemmene slippe til i politikkens offentlige sfære - den kan ikke vite om det sekulære samfunnet ellers vil bli avskåret fra viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse. Det finnes heller ikke noen gode normative begrunnelser for en forhastet redusering av den flerstemmige kompleksiteten.

Den institusjonelle terskelen mellom politikkens offentlige sfæres «villmark» og de formelle prosedyrene innenfor de politiske organene er imidlertid også et filter, som fra den babelske forvirringen av stemmer i uformelle kommunikasjonsutvekslinger bare slipper gjennom de debattinnleggene som er sekulære.

Borgerne i et demokratisk fellesskap skylder hverandre å begrunne sitt offentlige politiske engasjement. Denne borgerplikten kan spesifiseres så tolerant at debattinnlegg tillates innenfor et religiøst så vel som et sekulært språk. De blir ikke utsatt for begrensninger vedrørende uttrykksmåten i politikkens offentlige sfære, men de må gjennomgå en oversettelsesprosess før de kan komme på dagsordenen i de politiske organene. Ellers vil de ikke lenger «telle» i den videre politiske prosessen.

SÅ LENGE DE sekulære borgerne oppfatter religiøse tradisjoner og religiøse fellesskap som en foreldet levning fra førmoderne samfunn, vil de oppfatte religionsfriheten som lite annet enn bevaringen av en utrydningstruet art. Etter deres mening har religionen i seg selv ikke lenger noen eksistensberettigelse.

Borgere som inntar en slikt standpunkt i forhold til religionen, kan åpenbart ikke lenger forventes å ta religiøse meningsytringer om omstridte politiske temaer på alvor. Kanskje vil de ikke engang granske disse ytringene for en substans som eventuelt kan uttrykkes i et sekulært språk og begrunnes med sekulære argumenter.

Under den konstitusjonelle statens normative forutsetninger har imidlertid ikke de religiøse innleggenes innpass i politikkens offentlige sfære noen mening med mindre ingen av borgerne avviser den mulige kognitive substansen i disse innleggene - samtidig som de religiøse meningsytrerne respekterer de sekulære begrunnelsenes forrang og innser behovet for en oversettelse av de religiøse ytringene. De sekulære borgerne må på sin side forstå at konflikten med de religiøse meningsytringene er en uenighet man med en viss rimelighet kan forvente.

DEN SEKULÆRE bevisstheten rundt det postsekulære samfunnslivet finner sitt sofistikerte uttrykk i en form for postmetafysisk tenkning som utgjør den sekulære motsatsen til en religiøs bevissthet som har blitt selvreflektiv. Den postmetafysiske tenkningen trekker, uten polemiske baktanker, opp et skille mellom tro og viten. Men den avviser det smale, vitenskapsbaserte begrepet om fornuft og utelatelsen av religiøse doktriner fra fornuftens genealogi.

Den postmetafysiske tenkningen avstår definitivt fra å komme med ontologiske uttalelser om mennesketilværelsens beskaffenhet. Men samtidig avviser denne tenkningen den scientismen som reduserer vår viten til det som til enhver tid representeres av det ypperste innen naturvitenskap. Grensene mellom genuint vitenskapelig informasjon og et naturalistisk verdenssyn som bare er satt sammen av ulike vitenskapelige kilder, blir ofte uklare.

En naturalistisk posisjon av denne typen devaluerer gyldigheten av alle kategorier viten som ikke er basert på vitenskapelige eksperimenter, naturlover, årsaksforklaringer, og så videre. Den devaluerer med andre ord moralske, juridiske og vurderende påstander i like stor grad som religiøse uttalelser. Denne formen for naturalisering av det menneskelige sinn bringer frem spørsmålet om vår praktiske forståelse av oss selv som individer med ansvar for egne handlinger. En naturalistisk selvobjektivisering av personer, som invaderer dagliglivets sunne fornuft, er uforenlig med enhver tanke om politisk integrering gjennom en normativ bakgrunnskonsensus som formodentlig deles av alle borgere.

DEN POSTMETAFYSISKE tenkningen reflekterer over sin egen historie. I den prosessen refererer den imidlertid ikke bare til den vestlige filosofiens metafysiske arv. Den oppdager også et indre forhold til de verdensreligionene hvis opprinnelse - i likhet med opprinnelsen til den klassiske, greske filosofien - kan spores tilbake til omtrent fem hundre år før Kristus.

De religionene som har sine røtter i den tidsalderen, har maktet det kognitive spranget fra en struktur av mytiske fortellinger til et logos som skiller mellom essens og form på en måte som minner sterkt om den greske filosofien. Og siden kirkemøtet i Nikea i år 325 og gjennom hele kristendommens «hellenisering» har filosofien fulgt med og assimilert mange religiøse motiver og begreper om forløsning, spesielt de som er hentet fra fortellingen om frelsen.

FILOSOFIEN HAR gjentatte ganger blitt stimulert til å betrakte verden med nye øyne i sine konfrontasjoner med de religiøse tradisjonene (spesielt hos religiøse forfattere som Kierkegaard, som tenker i en postmetafysisk, men ikke postkristen retning).

Det ville ikke være rasjonelt å avvise de konjekturer religionene - som de eneste overlevende elementer blant de antikke kulturenes konstitutive byggesteiner - evner å viderebringe og opprettholde på et anerkjent nivå innenfor den differensierte moderniteten ettersom deres kognitive substans ennå ikke helt er visket ut. Det er uansett ingen grunn til å nekte for at religionene fremdeles kan romme et verdifullt semantisk potensial til å inspirere også mennesker utenfor det gitte trosfellesskapet, så snart dette potensialet er realisert i form av sitt verdslige sannhetsinnhold.

KORT SAGT er den postmetafysiske tenkningen innstilt på å lære av religionen samtidig som den er strengt agnostisk. Den insisterer på forskjellen mellom trossikkerhet og gyldighetspåstander som kan bli gjenstand for offentlig kritikk, men den avstår fra den rasjonalistiske fristelsen til selv å avgjøre hvilke deler av de religiøse doktrinene som er rasjonelle og hvilke som ikke er det. Og denne ambivalente holdningen til religionen uttrykker en lignende holdning som de sekulære borgerne må innta hvis de vil lære noe av de religiøse innleggene i offentlige debatter - vel å merke innlegg som også kan formuleres i et allment tilgjengelig språk.


Denne teksten er basert på en tale han holder ved Universitetet i Bergen i dag. Oversatt av Alexander Leborg

STØRRE BETYDNING: Religionenes betydning for politiske formål har nå økt over hele verden, skriver Holbergprisvinner Jürgen Habermas.