Religion i sakprosa

SAKPROSADEBATT: Det var bra at Dagbladets jury valgte å ta med en bok om kristendommen blant de 25 viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Det er viktig ikke bare fordi kristne miljøer er den største frivillige bevegelse i Norge, men ikke minst fordi religion har gitt basis for sentrale tankemønstre om individ og fellesskap, ansvar og frihet, autoritet og makt, kjønnsroller og seksualitet.

På alle disse feltene har det skjedd store endringer de siste 60 årene, både i religiøse miljøer og i samfunnet. Derfor blir det skeivt når juryen peker på Carl Fredrik Wisløffs bok «Jeg vet på hvem jeg tror» (1946) som den religiøse boka som har preget samfunnet mest i denne perioden. Min kritikk går ikke på at den er en «konservativ» bok, slik Cathrine Krøger skrev i Dagbladet 15.8, men at teksten ikke gir noen hjelp til å forstå hvordan og hvorfor religion og samfunn utviklet seg i Norge. Wisløff ville både i form og innhold befeste tradisjonelle strukturerer. Boken hevdet en dogmatisk kristendomsform, individets lydighet mot autoriteter og den satte klare skiller mellom «kristendom» og «verden».

Dette er ikke lenger treffende for de bredeste kristne miljøer i Norge. Skal vi lete etter bøker som har preget utviklingen bør vi heller se på tre andre forfattere. Den kontroversielle Hamar-biskopen Kristian Schjelderups forfatterskap ble oppsummert i boken «Veien jeg måtte gå» (1962). I en blanding av essays og selvbiografi gav den uttrykk for individets selvstendighet i forhold til autoritetene. Jacob Jervells populærvitenskapelige «Den historiske Jesus» fra samme år brakte inn den menneskelige Jesus som utgangspunkt for en kritikk av dogmatisk kristendom, en kritikk som ble forsterket i Philip Houms bøker om Jesus fra 1965 og 1968. Både Schjelderup og Jervells bøker nådde brede lesergrupper.

Tor Aukrusts «Mennesket i samfunnet. En sosialetikk» (1965) var derimot en fagbok som fikk stor breddevirking gjennom sin innflytelse på den kirkelige elite som har preget utviklingen av den norske kirke i siste del av det 20.århundre. Boken var banebrytende ved at den flyttet fokus i etikken fra sex til samfunn. Den la grunnlaget for en etisk bevisstgjøring i forhold til arbeid, samfunn, miljø og utvikling som muliggjorde et bredt samarbeid mellom kirker og politiske miljøer.

Skal vi finne noen av de idémessige røttene til de store endringene som er skjedd i det religiøse livet i Norge i etterkrigstiden, er det hos disse forfatterne vi bør lete. Med sine ulike genre avspeiler de hvor stor bredden er innenfor sakprosaen. Samtidig viser alle hva det er som gjør humanistisk sakprosa til mer enn samlinger av «fakta». Bøkene kritiserer vante tankemønstre samtidig som de legger grunnlaget for en ny syntese, gjennom å utvide perspektivene på feltet.