Religion og identitet i det flerkulturelle Norge

AKTUELLE DEBATTER om religiøse organisjoner og symboler , bioteknologi, statsstøttet misjonsvirksomhet etc. kan bidra til å så tvil om holdbarheten i sedvanlige teorier om en rettlinjet seiersgang for «opplysning og fornuft» i kamp mot «religion og overtro». Religionssosiologen Peter L. Berger hevder da også at religion blir en stadig viktigere faktor i samfunnslivet, også i den vestlige verden. Mye tyder for eksempel på at religion står fram med fornyet styrke som pedagogisk prosjekt i Norge etter Trosopplæringsreformen som ble vedtatt i Stortinget 27. mai i fjor. Planen er basert på en innstilling fra et utvalg som ble nedsatt av Bondevik I-regjeringen i 1999 og som la fram sin utredning høsten 2002 under Bondevik II. Reformen gir både den kristne majoriteten og andre trossamfunn tilbud om 315 timers forkynnende trosopplæring fram til 18 års alder. Argumentet bak reformen er at religion er den identitetsskapende kulturelle faktor som skal gjøre barn og unge i Norge bedre rustet til å møte utfordringene i et flerkulturelt samfunn med trygghet og toleranse. Trosopplæringen er nå formelt frakoblet skolen, men båndene til tradisjonen er tydelige. Valgerd Svarstad Haugland kaller derfor reformen for «eit av dei mest omfattende tiltaka i kyrkja siden 1739, då skulen blei innført for å læra folket sjølv å lesa Guds ord og katekisma». Kirkestatsråden trekker på denne måten en over 250 års linje mellom to store religionspedagogiske prosjekter i statlig regi.

HVA ER SÅ ÅRSAKEN til dette gjennomslaget for statlig finansiert religionsopplæring i det presumptivt moderne norske samfunnet? Her tror jeg man må kvitte seg med forenklede forestillinger om noen nødvendig motsetning mellom religion og modernitet. Flere religionssosiologiske studier fra begynnelsen av 1990-tallet viser hvordan til dels fundamentalistiske bevegelser både innen islam, jødedom, protestantisme og katolisisme ikke sjelden står fram som noe nær «bærere» av modernitet. Et fellestrekk mellom disse tilsynelatende paradoksale kombinasjonene av tradisjonalisme og modernitet er gjerne at en streng moralsk religiøs konservatisme går sammen med sterk tro på utdannelse og nødvendigheten av å beherske den nyeste vitenskap og teknologi. Slike paradoksale kombinasjoner kan også sies å ha preget framveksten av det hypermoderne USA, som på den ene side har ledet an i store deler av det 20. århundrets vitenskapelige, teknologiske, økonomiske og kulturelle utvikling, men som samtidig har vært og fremdeles er et dypt religiøst samfunn, der det å tro, uansett hvem eller hva man tror på, langt på vei framstår som noe typisk amerikansk. Kombinasjoner av tradisjonelle og moderne trekk preger også den norske lekmannsbevegelsen som på den ene siden målbærer en konservativ ortodoks pietisme, men som på 1800-tallet kom til å virke som en demokratiserende kraft gjennom sin motstand mot den klerikale øvrighetsstat. Kiellands romanfigur skipper Worse beklaget også at så mye rikdom i Norge var samlet av det han kalte «haugianere og hengehuer», og han observerte dermed et fenomen som Max Weber senere skulle utmynte i sin teori om sammenhengen mellom protestantisk etikk og den kapitalistiske utvikling. Under Ole Hallesbys ledelse fra tidlig på 1900-tallet ble også lekmannsbevegelsens strategi i stor grad orientert mot samfunnets utdanningsinstitusjoner. I motsetning til den tidlige lekmannsbevegelse, som først og fremst tok sikte på å nå de lavere lag i befolkningen, var Hallesbys virksomhet derfor karakterisert av at han ønsket å nå «de dannede - som ved sin utdannelse kommer til at indta de ledende stillinger i vort folk.» Da Institutt for kristen oppseding (IKO) ble opprettet for å forsvare kristendommens plass i den norske skolen etter krigen, ble slagordet i tråd med dette perspektivet: «Fyll institusjonene!»

VÅREN 2003 var nær 1/3 av pensum på grunnfaget ved landets største pedagogiske forskningsinstitusjon, Pedagogisk forskningsinstitutt, skrevet av tre forfattere med nær tilknytning til IKO, deriblant hovedbøkene i pedagogisk historie, pedagogisk psykologi og undervisningsteori og oppdragelsesteori. Dette er også bøker som i stor grad brukes på høgskoler og i lærerutdanningen, og i så måte må IKO sies å ha lyktes godt i sin målsetning om å nå «de dannede» innen skoleverket. Gudmund Hernes valgte da også daværende leder for IKO, Erling Pettersen, til å lede utvalget som la fram forslaget om KRL-faget, og samme mann, nå kirkerådsdirektør, kunne høsten 2002 fornøyd konstatere at meldingen om trosopplæringen var en naturlig oppfølging av dette arbeidet. Det er derfor ingen overdrivelse å si at både KRL-faget fra 1997 og trosopplæringsreformen fra 2003 er to religionspedagogiske prosjekter i IKOs ånd. Det er et gjennomgående tema i utdanningsreformer over store deler av Europa at skolen sterkere må fremme kunnskap om egne verdier og egen kultur. Det er imidlertid et påfallende norsk særtrekk, som kanskje har mer affinitet med nord-amerikansk enn europeisk tenkning, at nær sagt hele det politiske miljøet legger vekt på at opplæring i religiøs tro er avgjørende for å utvikle en trygg kulturell og personlig identitet. Stortingets kirke- utdannings- og forskningskomité ga enstemmig uttrykk for dette synet i sin behandling av trosopplæringsreformen, og regjeringen fikk tilslutning både fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. SV støttet riktignok reformen på det premisset at opplæringen skulle holdes utenfor skoletiden, og Fremskrittspartiet ønsket at det skulle foretas en såkalt forbrukerundersøkelse over hvor mange av de døpte barna som ville komme til å følge opplæringen. Ingen av partiene har imidlertid uttrykket noen prinsipiell motstand mot argumentasjonen for trosopplæringens avgjørende identitetsutviklende betydning. SV-representanten Rolf Reikvam i kirke- utdannings- og forskningskomiteen sa for eksempel at det viktigste i reformen var at «barn som tilhører den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn får anledning til å bli kjent med sin tro for derigjennom å skape sin identitet i møte med andre kulturer og andre religioner.»

DENNE ENIGHETEN om statlig finansiert opplæring i tro er ikke lenger basert på religiøs og kulturell homogenitet. Det er derfor nærliggende å tolke samforstanden om trosopplæringsreformen som uttrykk for det filosofen Hans Skjervheim kalte «rasjonalistisk irrasjonalisme», dvs. at man finner det formålstjenlig at andre mennesker tror på noe man ikke tror på selv, i dette tilfellet fordi man håper det skal lede til at individene utvikler en tryggere identitet. Det er fristende å spørre om religion er tjent med i så stor grad å bli redusert til et kultur- og sosialpolitisk virkemiddel, og om det norske samfunnet så sikkert er tjent med en religionsbasert integrasjonsstrategi for utvikling av det flerkulturelle samfunn. Cornelis Vreeswijk ville kanskje ha spurt om det er Gud Fader eller Djevelen som vil ha det så. Kronikken er basert på en artikkel i Kirke og Kultur, nr. 5/6-2003.