Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Religion og lidelse i biodebatten

Den medisinske bio-rusen har fått religiøse dimensjoner.

I DEN NORSKE

offentlegheten blir skeptiske holdningar til delar av bioteknologien kobla til religiøse livssyn. Og omvendt: vilje til å bruka dei nye mennesketeknologiane på dei aller fleste områdene blir sett som resultat av sekulære perspektiv. Denne dualismen styrte dei to store debattane i vår: om fosterdiagnostikk og pre-implantasjonsdiagnostikk (Mehmet-saka). Men han pregar også den norske forståelsen av diskusjonane i andre nasjonar. Jan Bøhler sin kronikk i Dagbladet 27/9 er eit døme. Han hevdar at det er strenge, konservative kristne i USA og Vatikanet i Europa som ikkje ønsker å tillata å bruka befrukta egg og terapeutisk kloning til stamcelleforsking. Han trekker også det islamske prestestyret i Iran inn i same falangen. Dette bildet er skeivt og kunnskapslaust.

Argumentasjonen for disse forboda er langt fra berre kristen i USA. Det viser t.d. dei to store rapportane som «The President,s Council on Bioethics» har laga om kloning av mennesker og stamcelleforsking og ei rekke høringar i kongressen, kor det blir brukt almene menneskeretts-perspektiv. Det befrukta egget blir t.d. ikkje gitt same verdi som fødte mennesker, men likevel tilkjent «krav på respekt». Dette mellomstandpunktet skal legitimera det amerikanske kompromisset, kor offentlege midler berre kan brukast til å forska på stamceller fra egg som er destruert før ein bestemt dato. Årsaka er at det ikkje vil føra til nye destruksjonar.

I EUROPA

treffer dualismen mellom det kristne og det sekulære ennå dårlegare. Tyskland har ei lovregulering av bioteknologi som liknar mykje på den norske. Her har grønne argument vore sentrale. Mange har ikkje likt instrumentaliseringa av kvinnekroppen som bruk av befrukta egg til stamcelleforsking vil føra til. Dette trenger ikkje ha så mykje med egget sin status å gjøra. I staden fryktar ein at industrialiseringa når stadig lengre inn i menneskets biologi og reproduksjon. Ein moglig, framtidig behandling kan t.d. bli avhengig av eit svært stort og konstant forbruk av ubefrukta egg som kan nærma seg samlebåndsproduksjon. Og samlebåndet vil vera kvinnekroppen.

Historia kastar skygger over den tyske debatten. Dette fører til at all kloning er uaktuelt, også den terapeutiske. Men i andre nasjonar blir den tyske historia tolka og brukt på to diametralt motsatte vis. Enten blir ho avvist som sær og lokal eller forklart som eit ekstremt døme på noko alment - enten er det nesten ingenting å læra eller så blir dei tyske erfaringane eit prisme ein kan sjå generelle farer tydelegare gjennom. Uansett går alle vegen om Tyskland i debatten om bioteknologi. Denne referansen eller gravitasjonen har lite med religion å gjøra.

UTANFOR USA

og Europa er Israel eit interessant døme. Landet har flest klinikkar for kunstig befruktning i verda i forhold til folketallet. Det blir sett som eit middel til å hindra at den jødiske befolkninga kommer i mindretall i staten. Men fruktbarhet er også ein sentral jødisk verdi, og alt som kan hjelpa han, blir derfor godt. Israel har også ei stor satsing på biobankar. Men her er det politiske perspektivet annleis. I tillegg til særskilte problem med sjukdomsgener i delar av den jødiske befolkninga, meiner offisielle representantar at systematisk, genetisk kartlegging vil visa kor like folkegruppene faktisk er. Fellesskapet vil overskygga det som splittar. I ein svært prekær og vanskeleg situasjon griper ein derfor til genene som moglig grunnlag for ein ny identitetspolitikk som kan bygga bro mellom jødar og arabarar.

Ortodokse jødar er ikkje berre generelt svært positive til medisinsk bioteknologi. Dei har heller ingenting i mot kloning for å skapa mennesker, dersom dette lot seg gjøra utan store risikoar for defektar og sjukdommar. Det same gjelder genetisk manipulering av kjønnsceller. Tvert i mot ville det vera ein plikt å bruka disse teknikkane for å «forbedra Guds skaparverk», dersom det var praktisk moglig. Derfor ser ein at religiøse perspektiv kan føra til at ein vil gå mykje lengre i bruk av nye mennesketeknologiar enn dei fleste meir sekulære ønsker. Men det er eit paradoks at den tyske historia ikkje kastar same skygga over bioteknologien i Israel som i Europa og USA. Fordi jødane var ofre, virkar det som dei er fritekne fra denne historia nå.

BØHLER

meiner at terapeutisk kloning ikkje har noko som helst med genetisk kopiering av mennesker å gjøra. Det er sterkt. Alle kunnskapane og erfaringane ein skaffar seg med terapeutisk kloning vil vera ein basis for å kunna gå vidare. Det vil vera fristande å la det klona egget utvikla seg nokre veker og kanskje månader ekstra. Hindringa vil vera ei reint legal grense. Men denne vil ikkje finnast alle stader, og ein har sett på andre områder kor mykje internasjonale avtalar og FN-vedtak kan vera verdt.

I Mehmet-saka har me fått demonstrert korleis lovgrenser kommer under press. Det er ikkje moglig å stoppa virkninga av lidande ansikter på avisene sine forsider eller i fjernsynet. Den individuelle smerten er uimotseieleg. Men det er lett å tenka seg korleis dette kan foregå i kloningssaka. Foreldre som har mista eit høgt elska og unikt barn vil intenst ønska å gjenskapa dette barnet genetisk, for å gi det den livssjansen det brutalt og urettferdig blei frarøva. Med kva rett kan me stilla oss over disse foreldra og dømma dei? Kan me la kalde, etiske prinsipp tella meir enn menneskeleg lidelse ?

Ein kan også tenka seg at eldre vil klona seg sjølv. Dette ønsket kan sjå perverst ut. Men å villa sprenga dødsgrensa er eit motiv for mykje medisin. Ikkje minst i USA blir stadig meir av innsatsen brukt til behandling av dei eldste med stadig meir marginale resultat. Tendensielt er nok aldri nok. Sjølv om behandlingskampen virkar håplaus, blir han drevet fram av ein stor og felles dødsangst. Så kommer kanskje kloning som ei genetisk løsning. Korleis kan me dømma dei som vil forlenga seg sjølv inn i eit nytt liv når alle deler drømmen og redselen bak ? Men dette grensetilfellet gjør det moglig å tenka over bruken av individuell smerte i offentlegheten. Det blir skapt ei godhetsmakt som kortsluttar debatten fordi alternative standpunkt automatisk blir kyniske og menneskefiendtlege. Ingen kan protestera mot lidelsen sine medisinske krav.

LIDELSEN FUNGERER

like sterkt sjølv om behandlingane er utopiske. Fordi håpet er ein kompensasjon for sjukdoms- og dødsangsten, driver det vitskapen og styrer både offentlegheten og politikken. Bioteknologien har ein særskilt håpsdynamikk. Før skuffelsen sprer seg over at ein teknologi ikkje slår til, overtar eit nytt og ennå meir lysande håp. Kven tenker på dei vitskaplege nederlaga i genterapien og xeno-transplantasjonen når me har fått stamcellene å tro på ? Fordi fokuset heile tida flyttar seg til unge og ubesudla håp, slipper me å gjøra opp plagsomme rekneskap med dei gamle. Derfor kan ein heilt uskuldig seia at stamcellene ikkje berre vil kurera kreft og Alzheimer, men omtrent alle sjukdommane me har i rike land. Det er synd å vera edru festbremse når rusen er så ekstatisk. Men det er nødvendig å påpeika at ein ikkje er i nærheten av å kurera noko som helst med bruk av stamceller fra befrukta egg, og at ein heller ikkje veit noko om kva for fundamentale vanskar som kan dukka opp. For den medisinske rusen har fått slike religiøse dimensjonar at han gjør ein blind for andre viktige perspektiv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media