TO TING: Religion hjelper mennesker med to ting: å orientere seg og å peke på muligheter for og retning på endring, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jan Djenner / NTB Scanpix
TO TING: Religion hjelper mennesker med to ting: å orientere seg og å peke på muligheter for og retning på endring, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jan Djenner / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Religion

Religion og meningen med livet

Troen er ikke lenger et  selvsagt rammeverk man deler for å fortolke menneskeliv og samfunn. 

Meninger

Er religion meningen med livet, eller kan den være det? Eller forutsetter religion at det finnes en mening med livet, som den bygger på og nærer seg av? Svaret på disse spørsmålene framstår på helt andre vilkår i dag enn i tidligere tidsepoker, noe sekularisering og livssynspluralisme bidrar til.

Som mennesker lever vi med en umiddelbar antakelse om at livet skal være meningsfullt og mulig å forstå. Det må noe til som ryster oss ut av vår umiddelbarhet, dersom spørsmålet om livets mening skal bli presserende for oss. At vår naturlige innstilling til verden er at den er meningsfull og forståelig innebærer at alle våre erfaringer befinner seg innenfor en horisont som gjør dem meningsfulle.

Å sette spørsmålstegn ved den erfarte verden som helhet er tilnærmet umulig, fordi mennesker som samhandler og kommuniserer alltid vil måtte forutsette noe som er felles av forståelighet og mening for å kunne delta i den samme sosiale eller kulturelle verden. Når det er en sammenheng mellom religion og meningen med livet, er det å forstå som uttrykk for hvordan religion hjelper mennesker med to ting: å orientere seg, og å peke på muligheter for og retning på endring.

En slik måte å forstå religion på gjør den til noe mer enn et livssyn, mer enn en lære om noe hinsides eller overnaturlig. Religion handler om å skape mening i hverdagslivet gjennom bestemte praksiser som kan atskilles fra andre og tillegges mer betydning enn andre. Ved å tilby orientering, og dermed si hva som er viktig, verdifullt, sentralt og verd å fokusere på sammenliknet med andre muligheter, sier religion noe om hva som er meningsfullt i menneskelivet, og skaper system og orden. Religion ordner relasjoner, og peker på muligheter for og betydningen av endring. Det gjelder særlig der verden ikke erfares som at den er slik man mener den bør være. Religion tilbyr symbolsk formildede ressurser for å skape forståelse og motivasjon for dette, gjennom riter, fortellinger, forkynnelse og lære. Slik sett er religion vevet inn i mange av de elementene som også ellers skaper menneskelig kultur.

En slik forståelse av religion har viktige konsekvenser med tanke på hvordan sekulariseringen kan ses som bidragsyter til religionens meningstap i det moderne. En veletablert definisjon av sekularisering (B. Wilson) er at religion mister sin samfunnsmessige betydning (B. Wilson) og ikke lenger framstår som en meningsfull del av det reservoaret av fortolkningsmuligheter som mennesker disponerer eller gjør seg nytte av for å fortolke og orientere sine liv.

I de senere årene er en slik sterk oppfatning av sekularisering imidlertid blitt problematisert. De færreste vil vel i dag si at religion ikke har noe som helst betydning hvis vi skal forstå menneskers liv og handlinger – hva de orienterer seg ut fra og hvilke endringer de ser som ønskelige.

I vår del av verden er imidlertid nå en sekulær måte å organisere samfunnet og forstå mennesket på framtredende. Ifølge Charles Taylor er den viktigste formen for sekularisering her i første rekke å forstå som at samfunnet utviklet seg fra å være et sted der det omtrent ikke var mulig ikke å tro på Gud, til at det er nesten umulig å gjøre det. Troen er ikke lenger et selvsagt rammeverk man deler for å fortolke menneskeliv og samfunn. Den mening som religion artikulerer og nærer seg av i livsopplevelser, erfaring og samfunnsliv, er ikke lenger uproblematisk og udiskutabelt den eneste måten livets mening kan uttrykkes på.

En faktor som bidrar til sekularisering, og til å gjøre de religiøse tradisjonene mindre selvsagte som uttrykk for meningen med livet, er den økte bevisstheten om at det faktisk finnes et økende antall ulike måter å være i verden på, som gjør at én, selvsagt mening ikke lenger framstår som opplagt.

Pluralisering bidrar til å gjøre religiøse overbevisninger mer usikre, eller til å drive fram erfaringen av at det den enkelte tror ikke er den eneste mulige posisjonen.

Peter Berger har pekt på at denne usikkerheten knyttet til ens religiøse overbevisning ikke skyldes teoretiske overveielser, men er del av den umiddelbare hverdagserfaringen for mange mennesker. Når det blir for mange muligheter å orientere seg i forhold til, og for mange tilbud om hva man skal legge vekt på i eget liv når det gjelder utvikling, endring, og orientering, blir valgene vanskeligere.

Som en konsekvens av pluraliseringen blir religion noe mer privat – den mister tilgangen til et offentlig og felles språk, og blir dermed i tiltakende grad vanskelig å artikulere. Dermed taper kollektivet felles meningsrammer. Religion blir mindre noe «ytre» og «felles», mer noe «indre» og «subjektivt». Men den forsvinner ikke.

I en reklamesekvens jeg så på en kino i USA for noen år siden, ble det vist et sitat av Jennifer Lopez – en ikke ukjent skuespiller. Det var så treffende at jeg har hatt det med meg siden: «Life is about two things: To love and to learn.»

Dette kan leses både deskriptivt – det er ofte dette livet handler om – og normativt: det er dette livet bør handle om. Mye religion har forsøkt å artikulere hva livet handler om gjennom å framheve det samme. Men dersom man aksepterer det, aksepterer man også at det mennesker gjennom religion gis sjansen til å orientere seg i forhold til og inngå i endringsprosesser for å oppnå, ikke er helt atskilt fra det som ellers måtte være innholdet i deres hverdagsliv.

Religionens mening er ikke helt atskilt fra eller uavhengig av annen meningserfaring og andre livsvilkår. Det formidles bare på andre måter, gjennom andre symboler eller handlingsmønstre. Derfor har religion noe å gjøre med livets mening – ikke fordi den legger noe til som ikke er der fra før, men fordi den på sitt beste bidrar til å artikulere det som er avgjørende for at mennesker skal utvikle seg og stå i gode relasjoner. Hva som skal til for det, er nettopp at vi sikres muligheten til å elske, og til å lære.

Jan-Olav Henriksen er professor i religionsfilosofi ved Det teologiske menighetsfakultet. Artikkelen er en forkortet versjon av en artikkel i ARR – Idéhistorisk tidsskrift 4/2016.