Religion og menneskerettigheter

BÅDE NORGE OG EU

diskuterer for tiden forholdet mellom religion og statsmakt. I Norge er statskirkeordningen på dagsorden, og EUs grunnlovskonvent diskuterte om kristendommen skulle nevnes - og hvordan. Vår hjemlige debatt har mye å hente fra en etterrettelig og grundig refleksjon om Europas og EUs erfaringer med religion, toleranse og menneskerettigheter.

Ingen toneangivende grupper i EUs grunnlovskonvent hevdet at EU skulle bekjenne seg til kristendommen, slik noen påstår. De viktige spørsmålene var andre og mye vanskeligere: Bør grunnloven nevne kristendommens positive bidrag til Europas kulturelle og politiske utvikling, særlig hvis andre angivelige positive faktorer skal nevnes, som opplysningstiden? Hva da med jødedommen og islam, som begge har gitt viktige, verdifulle bidrag? Hva om faktorene er for mange og kontroversielle til å nevnes?

Kristendemokratene i konventet ønsket også at hovedteksten skulle gi et felles verdigrunnlag for troende og ikketroende, som i den polske grunnloven. «Unionens verdier omfatter verdiene til de som tror på Gud som en kilde til sannhet, rettferdighet, det gode og skjønnhet, og til de som ikke deler en slik oppfatning men som respekterer disse universelle verdiene bygget på andre kilder.» Det var flere grunner for dette. Ved å anerkjenne religionenes positive sosiale og institusjonelle virkninger ville grunnloven styrke oppslutningen blant religiøse europeere. Teksten ville minne om maktens grenser og menneskeverdets verdi, og om kristendommens rolle i kampen mot kommunismen.

HVA SKAL VI MENE

om slike forslag? Grunnloven i EU, og i Norge, må være forenelig med en lang rekke livsanskuelser. Utfordringen er å utvikle og uttrykke et tilfredsstillende og historisk etterrettelig agnostisk verdigrunnlag for mennesker av god vilje uansett livssyn.

Det krever mer forståelse for ikke-kristne og deres frykt for overgrep enn vi finner i kristendemokratenes forslag. Det gjaldt tross alt en grunnlovsparagraf om EUs verdier, en paragraf ingen medlemsstat får bryte. Henvisningen der til religiøse livssyn kan lett misbrukes, og lett misforstås. Religionene har tross alt også påført Europa negative verdier og virkninger. Om teksten flytter til grunnlovens innledning minsker farene for misbruk, men unngås kanskje ikke.

Det felles verdigrunnlaget må også utvise mer respekt for troende europeere enn det enkelte religionskritiske krefter utviser, i og utenfor EUs grunnlovskonvent. For eksempel står noen for en ateistisk verdiplattform bygget på svært kontroversielle premisser. Det hevdes at kristendommens misjonsbefaling er intolerant overfor andre trosretninger, at menneskerettighetene kom til uttrykk på tross av kristendommen, og at vi bør fortsette Westfalerfredens tradisjon med skillet mellom stat og religion. De hevder at det moderne europeiske individ står i opposisjon til religiøse og metafysiske forestillinger om menneskenaturen. Isteden vil de bygge på Norges og EUs tynne og rent formelle menneskerettighetsforpliktelser som angivelig ikke sier noe innholdsmessig om menneskenaturen eller hva det gode liv består i.

DETTE ER EN

problematisk tolkning av menneskerettighetene, og en uheldig begrunnelse for å holde kristendommen ute fra grunnloven. Poenget her er ikke å betvile menneskerettighetene, eller å forsvare kristendommens problematiske historie eller dens grunnlovsplass. Men verdigrunnlaget og grunnloven i EU og i Norge bør bygge på fakta og god argumentasjon.

Selv om misjonsbefalingen noen ganger ble utført med sverd har den også ofte vært preget av kristen nestekjærlighet husk Grundtvigs «menneske først, og kristen så», og Frelsesarmeens «suppe, såpe, frelse».

At religionene står i grunnleggende konflikt med menneskerettighetene er en fordom som fusker med fakta. Tenk på kvekernes iherdige kamp mot slaveri. Selv den katolske kirke har bidratt positivt på den fronten. Dominikanerteologen Francisco de Vitoria (1483-1546) avviste spanskekongens krav på indianernes land og fordømte slaveri. I 1435 fordømte pave Eugenius IV slaveri på Kanariøyene og truet slaveeiere med ekskommunikasjon. I 1537 skrev pave Paul III encyklikaen Sublimis Deus mot mishandling av indianerne i Søramerika.

Videre bør verken Norge eller EU ta Westfalerfreden som modell for forholdet mellom religion og stat. Om vi faktisk leser traktatene og historien ser vi at den ikke skilte stat og religion tvert imot. Den som hersker over en region skal også få bestemme innbyggernes religion. Resultatet var statskirkeordninger, ispedd menneskerettigheter for noen kristne minoriteter som fikk rett til gudstjenester, og til religionsutøvelse i private hjem. For herskeren og det religiøse flertall ble ikke religion utgrenset til det private livsområde, tvert imot. Vår statskirke er dermed i Westfalerfredens ånd.

Selv «moderne» oppfatninger om menneskeverd bygger på omstridte religiøse, metafysiske eller erkjennelsesteoretiske premisser. Det gjelder Locke, Kant, Marx og Habermas. Vi kan ennå ikke velge oss et moderne menneskesyn og slippe unna kontroversielle eller normative premisser. Isteden må vi granske dem informert og kritisk for å forbedre de beste.

DE INTERNASJONALE

menneskerettighetene krever også kritisk og konstruktiv drøfting før de betraktes som fellesgods. De er slett ikke uforpliktende om hva menneskets natur er eller hva det gode liv består i. Tenk bare på EUs menneskerettighetscharter som tier om abort og forbyr kloning og dødsstraff - mens andre stater med samme vage likhetsidealer trekker ganske andre konklusjoner.

Verken EU eller Norge kan unngå debatt om menneskeverdets grunnlag og det gode liv. Isteden må vi finne og skape en felles normativ plattform for forsvarlig bruk av statsmakt. Den må være presis nok for kritisk drøfting og demokratisk styring. Og mange, helst alle, borgere med rimelige livssyn må ha god grunn til å si seg enig.

Vi må derfor drøfte forholdet mellom religion, menneskerettigheter og grunnlov med omhu i Norge så vel som i EU. Religioner har hatt stor innflytelse. Det er ikke nok til at de fortjener plass i grunnlovsparagrafer som skal styre oss alle. Men avslaget skyldes ikke en påstått grunnleggende historisk konflikt mellom all religion på den ene side, og respekt for menneskeverd og menneskerettigheter på den andre. Slikt er vitenskapelig uetterrettelig, teoretisk forkludrende, og skaper berettiget motvilje og mistillit blant mennesker av ulike livsoppfatninger. Norges og Europas grunnlov og fremtid fortjener bedre enn som så.