Religion og utenrikspolitikk

I EUROPAS HISTORIE

skaper året 1054 et viktig skille. Da ble Europas landområder delt ved at Vestkirken og Østkirken skilte lag. Foranledningen var en teologisk diskusjon om Den hellige ånd. Vestkirken var vokst frem med Roma som midtpunkt, mens Bysants (Konstantinopel / Istanbul) var sentrum i Østkirken. Da EU ble utvidet med ti nye medlemsland første mai i år, ble grensene fra år 1054 gjenopprettet. Kroatia er det eneste land i det gamle vest-området som ennå ikke er med i EU. Mellom Hellas, Kypros og Vesten har det alltid vært gode forbindelser, til tross for at de er to ortodokse nasjoner. Når Norge ikke er med i EU, kan man også spørre om det har sammenheng med at Olav den hellige kom til Stiklestad fra klosterbesøk i Novgorod i Russland! Jernteppet var en episode. De gamle grensene er mer grunnleggende.

Religionenes rolle i internasjonal politikk er igjen blitt viktig. I Norge har presse, næringsliv og statsapparatet lenge betraktet religion som en privatsak. Det gjør det vanskelig å se religionens politiske betydning i andre deler av verden. I møte med en slik offentlig, politisk religiøsitet blir nordmenn ofte forlegne og mangler den kunnskap som skal til for å forstå situasjonen.

RELIGION LAR

mennesker høre til i noe som er større enn dem selv. Den lar dem leve under en høyere himmel og blir en tolkningsnøkkel til historien. Religionen lar et folk eller en nasjon få en identitet som ikke bare er resultat av historiske hendelser:

 Etter tapet i slaget på Kosovo-sletten 29.juni 1389 tolker det serbiske folk sin egen historie i Kristus-allegorier.

 Under shiittenes nyttårsfeiring, spilles pasjonsspill i parkene i iranske byer. De gjenkaller omstendighetene omkring slaget på Kerbala-sletten og mordene på Ali og Hussein som shiittene mener er profeten Muhammed legitime etterfølgere. Spillene har samtidig fungert som en tolkning av Irans skjebne etter revolusjonen i 1979.

 Store deler av den amerikanske befolkning forstår nasjonens historie i religiøse kategorier, til tross for det offisielle skille mellom religion og stat i USA. Dette former også den utbredte oppfatning at landet har en så spesiell misjon i dagens verden at folkerett og internasjonale avtaler kan komme i annen rekke.

I DET OFFENTLIG

rom skjer en utveksling mellom politikk og religion. Dette skaper tradisjoner som former folkets og nasjonens identitet. Det gjør at religiøse grupperinger og ledere kan få stor betydning og innflytelse. Utviklingen i Irak og den rolle de religiøse lederne Moqtada al-Sadr og Sistani spiller, er typiske eksempler på dette.

Westfaler-freden i 1648 la grunnlaget for de moderne statsdannelser i Europa. Den førte også til endrede forhold mellom religion og politikk. Spenningen mellom det katolske og det protestantiske Europa var en av grunnene til trettiårs-krigen. Ved fredsslutningen fikk religionen en ny, offentlig rolle ved at fyrstens religion ble forpliktende for hele befolkningen - «cujus regio, ejus religio». Dette ble det politiske grunnlag for statskirkeordninger eller statskirkelignende ordninger i Vest-Europa. Religionen hadde fortsatt en offentlig, politisk rolle, men nå som ulike nasjonale tradisjoner.

I det ortodokse Øst-Europa var det allerede slik. Kirkene i denne del av Europa er etniske kirker (russisk-ortodokse, serbisk-ortodokse, rumensk-ortodokse, osv.) Disse dekker hvert sitt territorium og omfatter hvert sitt folk. Den territoriale forståelsen av den religiøse tradisjon, gir hver av kirkene en stor rolle i det offentlige rom. Denne oppfatningen av forholdet mellom kirke, folk og territorium er forsterket ved jernteppets fall. De ortodokse kirkene har fått økende, samfunnsmessig innflytelse. Samtidig har det ført til vanskelige kår for andre kirkesamfunn, særlig de som ikke er knyttet til etniske minoritetsgrupper. Det er for eksempel enklere å være en tysk minoritetskirke enn russisk baptistmenighet i Russland.

NÅR RELIGION

spiller en rolle i en konfliktsituasjon, er det ikke nødvendigvis fordi konfliktens årsaker er religiøse. Det er viktig å forstå hvordan partene selv forstår konflikten. Om de oppfatter den i religiøse kategorier, eller at den har religiøse komponenter, hjelper det ikke om utenforstående utelukkende gir ikke-religiøse forklaringer på en konflikt. En fredelig utgang på slike konflikter, er avhengig av at partene kan innpasse fredsløsningen i egne teologiske kategorier eller en religiøs tolkning av sin egen historie:

 De fleste israelske bosettere har en overbevisning om at Gud har gitt dem hele landet mellom Jordan-elven og Middelhavet (noen av dem mener at det også strekker seg øst for Jordan-elven).

 Hamas har en teologisk overbevisning om at når landområdet en gang har vært under islamsk herredømme, skal det for alltid være slik.

 På Sri Lanka vever buddhistiske munker nasjonens og religionens historie sammen slik at det er vanskelig er plass for hinduistiske tamiler, eller for en muslimsk minoritet.

Nettopp av denne grunn er det viktig å undersøke potensialet for at religioner og religiøse ledere kan bidra til fredelige løsninger på konflikter. De må utfordres til å mobilisere de elementer i religionen som søker fred og forsoning. Noen ganger kan det skje på basis av felles, forpliktende hellige skrifter som for eksempel i Nord-Irland, hvor begge parter er kristne. Andre ganger kan det skje på basis av nærliggende tradisjoner, slik tilfellet er med de tre abrahamittiske religioner i Midt-Østen. Der finnes det nå et nettverk av religiøse ledere som gjensidig har forpliktet seg til å ta avstand fra religiøst begrunnet vold (Alexandria-prosessen).

DET RELIGIØSE SPRÅK

har fellestrekk på tvers av ulike og til dels svært forskjellige religioner. Religiøst troende mennesker forholder seg til en åndelig virkelighet hvor mange av de samme ord og begreper finnes i høyst ulike kulturer. Det religiøse språk kan brukes til å bygge broer mellom mennesker som alle forholder seg til en åndelig virkelighet. På den annen side kan det religiøse språk brukes til å tegne et religiøst fiendebilde og gjennom det mobilisere til kamp. Slik blir både himmel og helvete bli en del av de troendes kamp. I Iran har USA lenge vært kalt Den store satan. Dette blir noe mer enn en alminnelig politisk fiende. President Bush talte like etter 11.september 2001 om et «korstog» mot terrorismen, senere om «ondskapens akse», og han avslutter sine taler med «God bless America». Dette er ord og uttrykk som er uttrykk for en dyp, religiøs overbevisning hvor USA blir gitt en spesiell plass i verdenshistorien.

ALL UTENRIKSPOLITIKK

må både forholde seg til religionenes mulige destruktive rolle, og til religionenes potensiale bidrag til å bygge en fredeligere og rettferdig verden. Når internasjonale aktører opptrer med religiøs språkbruk og ideologi, må utenrikspolitikk og utenrikspolitikere forstå og akseptere betydningen og rekkevidden av dette. I konflikter hvor religion er samlingsmerke for en eller flere av partene, må alle som ønsker å bidra til fred, ha direkte kontakt med religionenes ledere og representanter. Dette krever forkunnskap om religionenes historie og betydning i området, og forståelse for hvordan religiøst språk fungerer. Der religion er et element i en konfliktsituasjon er det ofte formålstjenlig også å søke samarbeid med de store nettverk av religiøse aktører som finnes på den internasjonale arena.