TOPPMØTE:  En av initiativtakerne til kveldens debatt, Faten Mehdi Al-Husseini (19), møtte statsminister Erna Solberg foran Stortinget.
TOPPMØTE: En av initiativtakerne til kveldens debatt, Faten Mehdi Al-Husseini (19), møtte statsminister Erna Solberg foran Stortinget.Vis mer

Religion som våpen

Unge muslimer leder an i oppgjøret med ekstremisme. Men hvorfor har religion fortsatt en så stor makt i Norge? spør Marie Simonsen.

Kommentar

Demonstrasjonen mot ekstremistene i Den Islamske Stat og hjemlige Profetens Ummah i kveld vekslet mellom regn og solskinn, det dypeste alvor og humor. Mens en av de fem unge initiativtakerne, Faten Mehdi Al-Husseini (19), raste mot IS i en følelsesladet appell foran Stortinget ("Dere følger ikke profeten, dere følger djevelen"), foreslo leder av somalisk nettverk, Bashe Musse, at Ubaydulla Hussein og kompani burde tilbys gratis frisør slik at de kunne få seg jobb i stedet.

Budskapet var krystallklart. Flertallet av muslimsk ungdom i Norge er lei av at media fokuserer på ytterliggående muslimer. De er like lite representativ for dem som rasister og nynazister. Raseriet mot Profetens Ummah var påtakelig, selv om demonstrasjonen i første rekke handlet om IS.

En historisk demonstrasjon, ble det fremhevet av flere. Og det er riktig i den forstand at det er første gang en slik massedemonstrasjon mot ekstremisme generelt og radikal islam spesielt skjer etter initiativ fra norske muslimer og med støtte fra de store muslimske organisasjonene. Men demonstrasjonen føyer seg inn i en tradisjon.

Slik antirasistisk ungdom ledet an i oppgjøret med rasister og nynazister på 1980- og 90-tallet, er det ungdommen igjen som tar tet. Det er både et grasrotopprør og et aldri så lite ungdomsopprør. Mens de etablerte institusjonene, som paraplyorganisasjonen Islamsk Råd, med rette har fått kritikk for både å være vage og treige, er de unge utålmodige og handlekraftige. Mens de mer konservative foretrekker å ta kritikken innad, vil de unge ut i gatene og si klart fra. De er født og oppvokst i Norge og føler seg, tross stadige påstander om det motsatte, som en naturlig del av storsamfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når du bor i storbyen Oslo, bruker de gata som alle andre aktivister. Det betyr ikke at muslimsk ungdom dukket opp i hopetall på Grønlands Torg. De er vel like samfunnsengasjerte som all annen ungdom i landet, men noen heldigvis mer enn andre.

Var det et vendepunkt, slik enkelte håpefulle utbasunerte? Eller bare så vidt begynnelsen, slik de mer nøkterne antydet? Det bør ikke overraske at det altoverskyggende flertall av norske muslimer i likhet med alle andre er sjokkert over hvordan IS opererer i islams navn. De skal heller ikke stilles til ansvar for barbariet, og det er forståelig at mange stritter mot kravet om at særlig muslimer må ta offentlig avstand fra islamistisk terror.

Samtidig er det norsk muslim ungdom som har latt seg forføre av ekstremistene, og det foregår en aktiv rekruttering som det er nødvendig å stå opp mot. Begrepet sofa-jihadist er myntet på ungdom som er fascinert av radikal islam og tøffer seg med det, uten å ta skrittet fullt ut. Det kan minne om ungdom som leflet med nynazismen.

Sekulære muslimer stusset, selv om de ikke var overrasket, over hvor stor rolle religion spilte i demonstrasjonens appeller. Det ble fremhevet at islam er en kjærlighetens religion (noe kristne og stort sett alle troende gjør i våre dager), og at IS representerer en pervertert form, endog var djevelens verk. Utfordringen, som i liten grad ble berørt, er at islamismen til de grader er politisk; religion som et masseødeleggelsesvåpen.

Venstres Abid Raja svingte innom likestilling og ytringsfrihet etter flere sitater fra Koranen som bevis for at den er uforenlig med ideologien til IS. Den vikarierende biskopen i Oslo unnlot å komme med bibelvers for å bekrefte sin verdensanskuelse (folkemord, halshugging, voldtekt, etc er galt uansett hva som står i skriften), men initiativtakerne kunne avsløre at biskopen hadde bedt om å få delta. En norsk biskop kjenner sin besøkelsestid. Det er tross alt ikke så ofte kirken har tusenvis av tilhørere på en mandag ettermiddag.

Politikk og religion er en uhellig allianse. I sekulariserte Norge er vi i ferd med å glemme hvilken makt religion har over sine følgere, og det oppsto en påfallende taushet og fravær av applaus når Koranen ble sitert fra talerstolen. Det skyldtes ikke bare at en stor andel av de fremmøtte var ikke-muslimer, men at hellige skrifter sjelden siteres offentlig som annet enn litteratur i Norge. Det er et godt tegn at muslimske ledere tross alt skjønte at de måtte støtte opp om demonstrasjonen. Men dermed fikk de en talerstol kirken bare kan misunne dem.

De kaster ikke bare bomber, de hjernevasker, ble det advart. Da bør neste oppgjør være med hjernevasken.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV BJØRN BRATTEN.