Religionen vender tilbake

Samtidas kulturelle ikon er en bebrillet, liten fyr som vifter med en pinne mot saker og ting som andre ikke kan se. Harry Potters popularitet kaller på analyse.

Det ville være en overdrivelse å hevde at J.K. Rowling har lært en hel generasjon barn over hele verden å lese, men det ville ikke være noen stor overdrivelse.

Fenomenet Harry Potter feirer tiårsjubileum i år. Alt tyder på at syvende og siste bok vil selge like godt som de foregående, og at film nummer fem, som kommer til sommeren, i likhet med sine forgjengere vil plassere seg helt på toppen av tidenes salgslister.

En slik suksess må nødvendigvis ha en rekke forklaringer. Intrigen må være god, personene troverdige, salgsapparatet velsmurt, dramaet av en karakter som egner seg til globalisering. Slik er det da også. I Norge gikk det for et års tid siden en debatt om hvorvidt J.K. Rowling var forfatter av bøkene. Denne debatten var feilslått. Bøkene henger så bra sammen på alle relevante nivåer og er så tydelig preget av Rowlings stemme at de umulig kan være resultatet av en eller annen skrivefabrikk. Debattens opphavskvinne innrømmet da også i ettertid at hun ikke hadde lest bøkene før hun la i vei. Et dårlig utgangspunkt for analyse, kan man vel trygt si.

MEN HARRY POTTERS popularitet dreier seg om noe mer enn god prosa. Når en forfatter så til de grader treffer tidsånden på pulsen som Rowling har gjort - ja til et punkt hvor hun må sies nå også å definere tidsånden - er det mer i gjære. Jeg tror vi kan få en første aning om hva det dreier seg om ved å se på sjangeren Harry er en del av, nemlig fantasy og tilliggende delsjangrer. Da jeg var student, for 25 år siden, var fantasy noe for svermeriske jenter, kristne og en og annen gother. Det var i alle fall slike som dominerte i når det ble holdt foredrag om Tolkien og C.S. Lewis på Blindern. Nå er dette mainstream og big business, ikke bare på filmlerretet, men også i dataspillverdenen (som er større enn filmverdenen) og i kulturen generelt. Det holdes alternativmesser med innlagt alvedans på de merkeligste steder Norge og verden rundt.

Til sammen er dette intet mindre enn en hjemkomst til vestlig kultur for mystiske og eteriske skapninger som nøkker, huldre og engler. Bibelen er full av dem, bondekulturen kjente dem godt (de er for eksempel et avgjørende innslag i Garborgs Haugtussa), filosofer som Swedenborg kunne til og med snakke med dem. «De moderne» fortalte oss at vi ikke skulle tro på slikt, at verden bare besto av én dimensjon, nemlig den dennesidige. Med Harry er det hinsidige tilbake.

FUNDAMENTALISTISKE kristne har ikke vært sene med å se denne sammenhengen. De mener å vite noe om det hinsidige, og liker ikke konkurranse om å fortolke det. I USA, men også i den norske kristne avisen Dagen, er Harry blitt demonisert. Liberale verden over har bare blåst av fundamentalistene, men dette er en helt logisk reaksjon. Religiøs diskurs består av spørsmål som «Finnes det mer enn én dimensjon?» «Hva består den av?» «Hvordan kan vi komme i kontakt med den?» I Harry Potters verden finnes det svar på slike spørsmål - magiske svar som har en overføringsverdi til lesernes livsverdener. Harry Potters verden er en spirituell og flerdimensjonal verden som leseren selv kan tre inn og ut av. Jeg tror nøkkelen til Harry Potters og fantasyens suksess er å finne akkurat her. Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonale verden som tilfredsstillende. Det er et sug etter leververdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på.

TIL DETTE VILLE NOK min gamle kristendomslærer ha sagt noe slikt som: «Men kjære Iver, Harry Potter har da ikke noe med religion å gjøre. Det finnes verken gud eller kirke i Harrys univers.» Nei, det gjør ikke det, men hvem har sagt at man ikke kan ha spirituelle opplevelser på egen hånd, og uten et personifisert gudsbegrep? Det har folk hatt i fleng innen den vestlige tradisjonen før, og det finnes en hel rekke andre spirituelle leveverdener som også virker slik. Her er det nok en viss kontekstløshet ute og går. I omkring tre fjerdedeler av den kristne tradisjonens eksistens var det fritt fram for en rekke forskjellige praksiser som uten videre kan kalles magiske. Reformasjonen dreiet seg jo blant annet om å avgrense hva som skulle regnes som magi. Hovedpoenget for protestantene var at om man påkalte Gud når man ønsket at noe skulle skje, var praksisen i sin orden. Om man derimot regnet med at handlingen selv var nok til å utløse det ønskede resultat, slik at man hoppet over å la ønsket gå om bønn til Gud, var det magi. Derav motstanden mot avlatspenger, røkelse, madonnabilder osv. Men dette er jo distinksjoner som først gir mening om man er svært langt inne i den religiøse leveverdenen det er snakk om. Sett fra et sosialantropologisk standpunkt er det nærliggende å regne f.eks. transsubstansiasjonen (altså at en spesiell type mat og drikke på et eller annet vis blir Jesu legeme og blod) for en magisk praksis. Det jeg vil fram til, er at Harrys leveverden i et slikt historisk perspektiv framstår som en variant ikke bare av en type magisk verden som er velkjent for sosialantropologien, men som en variant av en kristen verden. Magi og magisk tenkning er ikke på noen måte ukjent for den kristne tradisjon. Det er fullt mulig å argumentere for at J.K. Rowling kommer til sine egne, men at de ikke kjenner henne.

DET ER I GRUNNEN ganske komisk. C.S. Lewis skrev i sin tid Narnia-bøkene for å drive propaganda for den kristne tro. Et halvt hundreår seinere får hans bøker en renessanse, samtidig med at et beslektet prosjekt - nemlig Harry Potter - dominerer populærkulturen. Likevel går det folk hus forbi at Harry Potter er del av en spirituell gjenfødelse.

IKON:
Samtidens kulturelle ikon er en bebrillet, liten fyr som vifter med en pinne mot saker og ting som andre ikke kan se. Harry Potters popularitet kaller på analyse, mener Iver B. Neumann. Foto: WARNER BROS./SANDREW METRONOME
IKON: Samtidens kulturelle ikon er en bebrillet, liten fyr som vifter med en pinne mot saker og ting som andre ikke kan se. Harry Potters popularitet kaller på analyse, mener Iver B. Neumann. Foto: WARNER BROS./SANDREW METRONOME Vis mer

Harrys popularitet burde ha hatt en rekke konsekvenser. Man burde ha ventet at kristne grupperinger skulle gripe denne anledningen til å drive forkynnelse. For en hook til en preken! Harry Potter kommer til verden under omstendigheter som merker ham som utvalgt, for deretter å bli utsatt for en rekke prøvelser. Alt i kampen mot en ond kraft som engang har stått på det godes side, men som så falt ut av lyset, inn i mørket. Nå skal dere høre, barn, for to tusen år siden var det en annen liten gutt som også ble født for å kjempe mot det onde for oss alle sammen, og han var mye større enn Harry Potter. Og så videre. At kristne ikke engang forsøker å vriste tryllestaven fra Harry, er meg en gåte.

EN ANNEN GRUPPE som burde merke seg Harrys popularitet, er mine kolleger samfunnsviterne. Er det én ting samfunnsvitenskapene har vært enige om i nesten hundre år nå, så er det at religion er out, at det spirituelle ble jaget vekk av moderniteten. Jeg tror altså dette er feil. Studerer man bare etablerte kulter og kirkesamfunn, går denne spiritualiteten en kanskje hus forbi. Da går man glipp av noe som kan være del av en ganske gevaltig historisk endring. Religion har veltet om på sosiale og politiske landskaper igjen og igjen. Om det er store endringer underveis i måten en rekke mennesker forsøker å skape mening i sitt og sin samtids liv på, må dette stå på vår dagsorden. Det religiøse vender nå tilbake, men i former som de fleste ikke gjenkjenner.

Iver B. Neumann har sammen med sin amerikanske kollega Daniel Nexon nettopp redigert boka «Harry Potter and International Relations» for det amerikanske forlaget Rowman and Littlefield.

ANALYSERER POTTER: Iver N. Neumann i ny bok.