Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Religionene som mytologi

«RELIGION

er som bensin,» sa en muslimsk venn av meg en gang vi satt sammen med den russiske religions- og kulturfilosofen Grigorij Pomerants, «den får alle små motsetninger til å flamme opp som veldige bål!» Filosofen svarte øyeblikkelig: «Vel, man kan jo også helle den på tanken og kjøre rolig framover.» Det er åpenbart lettere sagt enn gjort. Vi må kanskje tilbake til 30-årskrigens Europa for å finne ei tid da religioner og trosretninger i samme grad ble oppfattet som årsaker til konflikter som nå. Riktignok opptrer religionskonfliktene ofte under dekke av å være «kulturkonflikter».

MEN DA PROFESSOR

Samuel P. Huntington i 1992 spådde at framtida vil preges av kriger og konflikter mellom kulturer, mener også han religioner.

TIL GRUNN

for hans «kulturelle kontinenter» som menneskene bebor, ligger de store verdensreligionene: islam, hinduismen, kristendommen, buddhismen. Hans utgangspunkt er at vi ikke kan forstå hverandre, og at i en verden delt etter kulturelle skillelinjer vil vennskap og tillit bli sjeldne. Da blir religionen bensin på bålet, og ikke drivstoff på tanken.

SLIK MÅ

det ikke være. Setningen «kampen mellom kulturene» er mer forførende enn sann. Men den kan bli sann, dersom vi ikke løfter blikket og i alle fall forsøker å se i en annen retning som peker mot forståelse mellom religionene. La oss for eksempel ikke betrakte dem som konfesjoner som gjensidig utelukker hverandre, men som mytologier, overordnete bilder de forskjellige kulturene har utviklet seg ut av. I likhet med alle mytologier har også disse psykologiske sider som alle kan kjenne seg igjen i.

MED SIN

kjernesetning «tat twan asi» - «det er du» - framstår hinduismen som en slags økologi forvandlet til religiøsitet. Den religiøse ydmykheten rettes like meget mot dyr, planter og verden som helhet som til guddommen. I dette perspektivet framstår videre buddhismen som filosofi forvandlet til religion, og jødedommen kan betraktes som en rendyrket opplevelse av guddommens virke i tid. Den er historie som religion. Sitt nære slektskap med jødedommen til tross, islam preges ikke av historisk fornemmelse. Her rendyrkes den religiøse ydmykheten, den er «jegets underkastelse under Gud», som en av dens fremste representanter i moderne tid, den konverterte østerrikeren Leopold Weiss, kalte den. Slik sett blir islam religion som religion - religionenes religion.

KRISTENDOMMENS

kjernefortelling, om Gud som blir menneske og dette menneskets forvandling til Gud, ødelegger i en viss forstand all religions forutsetning: det absolutte skille mellom Gud og menneske. Den er humanisme som religion. Og slik alle mennesker uavhengig av konfesjon kan finne igjen en økologisk forståelse, en filosofisk refleksjon, en historisk bevissthet, en religiøs ydmykhet og en respekt for mennesket i seg selv, slik kan hver og en gjenkjenne seg selv i religionene, noe som vel må være i tråd med påskebudskapet, om det nå oppfattes religiøst eller som oppfordring til velfortjent ferie fra en hverdag preget av konflikter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media