Religionens privilegier

Ingress

Meninger

Når politikere jager folkemeningen, kan det skje mye rart. Fristelsen til å bli forbundet med heftige stemningsbølger fører ofte til at selv garvede politikere kommer ut av kurs. Denne gang er det SV-leder Audun Lysbakken som roper om oppmerksomhet og anerkjennelse. Lysbakken har registrert de sterke protestene mot Kirkemøtets negative holdning til å vie homofile, og kaster seg på bølgen. Ifølge NTB mener SVs leder at Den norske kirke er nødt til å vie alle, også homofile par, så lenge den får økonomisk støtte fra staten. Så legger han til: «Skal Den norske kirke være en folkekirke med en privilegert posisjon i samfunnet, kan den ikke diskriminere mellom ulike typer kjærlighet».

Dette er både reaksjonært og prinsippløst. Mener Lysbakken at alle - uansett politiske verdier og standpunkter - bør kunne kreve medlemskap i SV fordi partiet mottar statsstøtte? Man kan mene hva man vil om Den norske kirke eller andre trossamfunn, men de kan ikke sammenliknes med NAV, skolen eller skatteetaten. Statsstøtte kan ikke utløse rett til teologisk eller politisk instruksjon.

Viktigere er likevel at Audun Lysbakken synes å ha godtatt at Den norske kirke skal ha særskilte privilegier i forhold til staten og det politiske systemet. Riktignok var SV en del av det såkalte kirkeforliket i 2008, som løsnet båndene til staten i forsiktig grad. Det var i seg selv overraskende og tydelig i strid med venstresidas politiske tradisjoner og verdier. Nå kan det se ut som om SV-lederen nagler seg selv og partiet til statens lutherske kirke. Uttalelsene tyder på at SV godtar at Den norske kirke skal ha en «privilegert posisjon i samfunnet». Da er det kanskje ikke så rart at mange velgere har problemer med å kjenne igjen SV på den politikk partiet fører.

Når det gjelder vigselsretten er den beste løsningen å skille det juridiske fra det religiøse, slik bl.a. Venstre har foreslått. Det vil innebære at alle ekteskap må forankres i en offentlig kontrakt, men at den enkelte deretter står helt fritt til å stadfeste dette i religiøse seremonier. Eller la være. Slik ivaretas både juridisk klarhet og trosfrihet.

Det vil samtidig være et skritt på veien til å gjøre staten sekulær. Kirkeforliket førte ikke til nedleggelse av statskirken, den kamuflerte bare båndene. En slik særordning for ett trossamfunn er i strid med et samfunn som blir stadig mer mangfoldig når det gjelder tro og livssyn. Det kan heller ikke være en politisk oppgave å opprettholde myten om den såkalte «folkekirken». Hvis Den norske kirke vil være noe for folket, får den ordne det selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook