Religioner for fred?

Religiøse ledere fra hele Europa har dannet et permanent nettverk for solidaritet, samråd og beslutningspåvirkning, skriver Stig Utnem.

EN BANEBRYTENDE konferanse er nylig avsluttet i Oslo. Religiøse ledere fra hele Europa har dannet et permanent nettverk for solidaritet, samråd og beslutningspåvirkning som har fått navnet European Council of Religious Leaders (ECRL). I nettverket er det bl.a. representanter for jødedom i land som England og Frankrike, for islam på Balkan, Tyrkia og i Russland, og for kristendom - både den vestlige protestantiske/katolske retning (Belgia, Sveits, Ungarn) og den østlige/ortodokse retning (Russland, Serbia, Albania, Hellas). I nettverket er det også representanter for religioner som er nyetablert i Europa, så som buddhisme, hinduisme og bahai.

Biskopen i Oslo, Gunnar Stålsett, har som en av presidentene i World Conference on Religion and Peace (WCRP) vært en av initiativtakerne og var dessuten konferansens vert. Ved konferansens avslutning ble Oslos biskop bedt om å forestå koordineringen av nettverket fram til september 2003.

DETTE ENESTÅENDE initiativet kommer i en tid da religion og konflikt er et begrepspar som har fått ny aktualitet. Begrepsparet er uttrykk for et paradoks. På den ene siden vet vi at religiøs tro og lære blir utbyttet til å skape hat og krig. Dette vet vi ikke bare som historiens beretninger om religionskriger, korstog, pogromer eller jihad, men som en aktuell realitet. Senest i dag er det tikket inn meldinger om nye angrep på serbisk-ortodokse kirkebygninger i Kosovo. Samtidig kjenner vi alle til religiøse ledere og organisasjoner som ut fra dyp kunnskap om egen religion har viet sitt liv til å skape forståelse, respekt, toleranse og fred og som er overbevist om at religion er det motsatte av konflikt.

Det nettverk som nå er dannet, skal være med og mobilisere religionsledere i Europa til et mer offensivt engasjement for fred, rettferd, sannhet og forsoning. Når politiske fundamentalister «kidnapper religionen» til å tjene egne ambisjoner, så plikter genuine religiøse ledere å protestere. Det religiøse nettverket av ledere vil derfor arbeide sammen med religiøse institusjoner og organisasjoner i Europa for å gjøre ende på konflikter, bekrefte at alle religioner avviser terror, og det vil søke å fremme rettferd og fredelig sameksistens på vårt kontinent og i verden.

ETABLERINGEN av nettverket kommer på et tidspunkt da Europa gjennomgår historiske endringer. Dette er endringer som i sin tur involverer og utfordrer kontinentets historiske så vel som nyere religioner, tradisjoner og kulturer. Sluttdokumentet fra konferansen i Oslo insisterer på at den europeiske integrasjonsprosessen som ledes av EU, må føre fram mot et virkelig forent Europa som bygger på respekt for dets religiøse mangfold. Den «sjel» som EU ser ut til å lete etter, må søkes i dialogen og ikke ved at en religion tar monopol på å forme denne sjel. I uttalelsen inviteres derfor EU til en «ny, seriøs og systematisk dialog» for å få større klarhet i felles verdier som respekterer mangfold og som støtter felles goder.

Under konferansen i Oslo satte de religiøse lederne et særlig søkelys både på de økende vanskeligheter asylsøkere og flyktninger møter ved Europas yttergrenser og den voksende fremmedfrykt og rasisme som vi ser i stadig flere europeiske land. Situasjonen for Europas etniske minoriteter som romani og sigøynere ble særskilt framhevet.

DEN ANDRE store oppgaven som religiøse ledere må samarbeide om, er Europas rolle i verdenssamfunnet. Er Europa i dag med på å gi et moralsk lederskap til den globale utvikling? Deltakerne på Oslo-konferansen var sterkt i tvil om dette, og tar samtidig et medansvar for situasjonen. Fordi alle Europas religioner er globale i sitt vesen, har religiøse ledere et ansvar for å bidra til at den globale forpliktelse tegnes skarpt for Europas politiske ledere. Verken jødedom, islam eller kristendom er i sin lære bundet av nasjonale interesser og grenser, men utgjør globale tros- og solidaritetsfellesskap. Dette kan selvsagt forsterke negative trekk ved den enkelte religion, men like mye gjøre dem til aktører for mer rettferdig global fordeling av ressurser og for en europeisk ansvarsmobilisering slik at dette kan skje. «Post-Johannesburg»-engasjement og hiv/aids-bekjempelse er bare to eksempler på at religiøse ledere i Europa vil være med og ta ansvar for å påvirke Europas politiske ledere til å gå i spissen med et moralsk lederskap som virkelig søker å skape større global rettferd.

RELIGIONSSAMFUNN verden over har i de siste måneder og uker advart USA mot å starte krig mot Irak. I stedet har man insistert på at USA må finne strategier for å fjerne trusselen fra Iraks masseødeleggelsesvåpen gjennom aktiv involvering av FN. Konferansen i Oslo viste at Europas religiøse ledere nå søker sammen for å påvirke USAs allierte i Europa til med fasthet å peke på FN uomgjengelige rolle i Irak-spørsmålet.

Men det er også religiøse lederes ansvar å appellere til Iraks ledere og folk om å velge fred framfor massive ødeleggelser. Europas religiøse ledere har ikke villet overlate til islamske land alene å søke å overbevise Saddam Hussein om at han må rette seg etter FN-resolusjonene. Det er et håpstegn at dette nå synes å kunne skje.

Det nettverk som er skapt gjennom ECRL-konferansen i Oslo kan fylle en viktig oppgave. En viktig forutsetning er at nettverket blir preget av mennesker med religiøs tro og integritet som er villige til å la utfordringene møte dem også når de er ubehagelige for dem selv og den religion de representerer. Tiden for overflatisk enighet og religiøse festtaler er forbi. Når religion i dag så tydelig både er en trussel mot freden og en mulighet til å bygge freden, må de som er religionenes fremste representanter våge å handle ut fra det som er essensen i «religiøst lederskap»: vilje og mot til å «gå til dagens farao» med beskjed om at folket krever frihet og rettferd når det er nødvendig, og til å avstå fra popularitet hos egne tilhengere når det er påkrevd.

DENNE UTFORDRING møter også religiøse ledere i vårt eget land. De siste årene har det vokst fram en struktur for religionssamarbeid i Norge gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Et interessant trekk er at mens man har samlet seg om å gi positive og viktige innspill til utviklingen av det norske samfunn blant annet i religionsfrihetsspørsmål, har det vært vanskeligere å finne en felles plattform for å tale sammen inn i internasjonale konflikter hvor den ene eller andre religion har interesser å spille. Forhåpentligvis kan etableringen av ECRL være med å skape en fruktbar kanal for at Europas religiøse ledere kan samarbeide modigere både lokalt, nasjonalt og regionalt.