Religionsdialog og ritualskaping

En levende folkereligiøsitet er et mål i seg selv og en viktig ressurs for det å skape felles verdirom i et moderne og flerkulturelt samfunn.

Samtidens moderne religionsdialog er kommet til Norge. Ved bordet sitter mannlige representanter for Vestens og (Midt)Østens høykulturelle religiøse tradisjoner, så som kristendom, jødedom, islam, buddhisme og hinduisme, samt enkelte nyreligiøse strømninger. # Denne sirkelen er viktig, men likevel for snever. Tiden er moden for eksplisitt å inkludere kvinners ulike refleksjoner og erfaringer. Kvinner er vesentlige bærere og fornyere av alle de religiøse tradisjonene i landet vårt. De sliter kirkebenkene, oppdrar barna og bestyrer husets ritualer. Mange bryter også opp for å hente nytt livsmot fra tidens mangfoldige religiøse arena.

Når Verdikommisjonen i disse dager inviterer til nasjonal religionsdialog, er bakgrunnen de langsomme, men omfattende religiøse endringene som skjer i landet vårt. Ikke bare har våre nye landsmenn og -kvinner bidratt til radikal religionspluralisme. Stadig flere medlemmer av statskirken stiller seg kritiske til kirkens liv og lære og samtidig mer søkende mot nye alternativer. En vesentlig drivkraft er overbevisningen om at religiøse trossymboler må kroppsliggjøres gjennom å ritualiseres. I kjølvannet følger ny interesse for det å reformere gamle ritualer og aktivt skape nytt.

De siste årene har vi kunnet observere dialoggrupper bestående av kristne, buddhister, muslimer, humanetikere og representanter for Alternativt Nettverk, som har prøvd seg fram med enkle fellesritualer. I kirkelige kretser meldes det om fornyet interesse for liturgi og billedspråk. Dessuten har enkelte økologisk engasjerte grupper begynt å ritualisere sitt bånd til jorda i tilknytning til sommer- og vintersolverv. Bål tennes ikke bare på sankthansaften, men også når kvelden lir den 21. desember.

Midt i dette landskapet befinner det seg en stor gruppe såkalte vanlige folk, som også er opptatt av religionsdialog og ritualer. De fleste «vanlige folk» er døpte medlemmer av Den norske kirken, men opplever seg ikke som «kristne nok» til at de aktivt vil delta i lokalmenigheten. De søker heller ikke medlemskap i Human-Etisk Forbund. Til det er de «altfor religiøse». De snuser nysgjerrig på alternative livssyn, men setter friheten til å tro det de vil høyere enn forpliktelsen overfor noen gruppe. Det mangfoldet de representerer, omtales gjerne som allmennreligiøsitet eller folkereligiøsitet.

De folkereligiøse ønsker først og fremst å markere overgangene knyttet til fødsel og dåp, pubertet og konfirmasjon, bryllup og voksen modning på en ny måte. I feiringene vil de gjerne involvere familie, venner og naboer, og helst skape rituelle rom som også inkluderer natursymbolikk. For noen er det et poeng å unngå presten og det de opplever som et «eksklusivt kristent» gudsspråk. Men de fleste ønsker begge deler: både kirkelige og mer personlige ritualer.

Tre av fire ritualsøkere er kvinner. I forsøket på å skape nytt henvender noen av disse kvinnene seg til meg og ber om råd og hjelp. Jeg er teolog, men ikke prest. Derfor oppfattes jeg som en av dem, en legkvinne, samtidig som det kjennes trygt at jeg har større nærhet og engasjement i forhold til Kirken. Dessuten er jeg forsker med «ritualer» og «feministisk spiritualitet» som to av mine forskningsfelt. Jeg har derfor kunnskaper som mange ønsker jeg skal dele. Noen kontakter meg også fordi de har fått vite at jeg «har erfaring». I en årrekke har jeg deltatt i en såkalt rituell kvinnesirkel der alle har hatt svært forskjellig religiøs bakgrunn. Arbeidsmåten i denne sirkelen har på sett og vis fulgt det samme mønsteret som en hvilken som helst offentlig nedsatt gruppe for «religionsdialog». I dialog med hverandre og vårt eget trossted har vi forsøkt å lytte fram forskjeller og likheter. Deretter har vi etablert et minimum av felles trossymboler og rituelle handlinger som alle kan samles om. På denne basis har vi eksperimentert fram måter å feire livets og årstidens vekslinger på, både for oss selv og våre nærmeste bekjente.

Den religiøse og rituelle «minimumsplattformen» i denne gruppa er ett av mange uttrykk for tidens norske folkereligiøsitet og det man kunne kalle «anvendt religionsdialog». Formålet med dialogen er nemlig å kunne samles om en felles praksis, ikke bare å kultivere forståelse og respekt.

Siden jeg selv er aktiv deltager, er mitt faglige arbeid med ritualer nødvendigvis motivert av følgende premiss: allmennreligiøsiteten eller folkereligiøsiteten er ikke et problem, heller ikke for Kirken, og skal ikke forstås som tegn på folkets mangel (at de ikke er «kristne nok»). Tvert imot, en levende folkereligiøsitet er et mål i seg selv og en viktig ressurs for det å skape felles verdirom i et moderne, flerkulturelt samfunn. I dens inkluderende favntak er det mulig å samles om felles verdier som tradisjonelt har hatt stor betydning for folks livsvilkår innenfor den geografiske klimasonen og det mytologiske landskapet som vanligvis kalles Norden: naturens egenverdi og rike gaver, stillhet og ensomhet, individuelt menneskeverd og frihet, måtehold og solidaritet med de svake, slektskap og tradisjoner, respekt for de døde og det ufødte livet, alle tings balanse, den rette måten og den rette tid.

Disse allmenne verdiene blir spirituelle i det øyeblikk de tolkes som uttrykk for noe eksisterende gitt, noe tilhørende selve livet som krever vår tilslutning. Og de blir religiøse i det øyeblikk de tolkes som manifestasjoner av den skjulte guddommelige kraften til å være til i alt som er til. På hvilken måte skiller så den kristne seg fra den religiøse? Ved det at den kristne tror at den skjulte guddommen faktisk har tatt av seg masken i Jesus fra Nasaret, og at denne personen viser oss gud på en måte som er helt sann og helt klar. Det er denne sannheten som forplikter den kristne. Men det betyr ikke at det ikke også finnes andre sannheter om Gud. For eksempel kan den kristne og den religiøse møtes i troen på Gud som skaper, uten at denne troen må defineres som kristen. Den kan med like stor rett kalles jødisk og muslimsk. I tillegg appellerer denne skapertroen til et stort antall mennesker som verken identifiserer seg som kristne, jøder eller muslimer.

Samtidig og parallelt bør det være et mål å fornye og revitalisere den norske kristendomsvarianten. Denne religionen er de fleste nordmenns religion, og i flerfoldige hundre år har kristendom og folkereligiøsitet levd i gjensidig vekselvirkning. Kristendommen har, på godt og ondt, formet vår kultur og historie så grunnleggende at vi til daglig ofte ikke ser det. For eksempel er den (blitt) en sterk forsvarer av enkeltmenneskets autonomi, og har framalet et menneskesyn som i seg selv bevirker kontinuerlig diskusjon og vurdering av alle overleverte trosforestillinger og skikker i Vesten. En av dens svakheter er en umoden forståelse av mennesket som sosialt og biologisk avhengig vesen. Vi er avhengige av vær og vind, av tradisjoner, ritualer og mening. Men «mening» kan ikke dikteres. Den er noe vi arver, finner og aktivt skaper.

Frihetshistorier og overgrepshistorier til tross - det er denne religionen som er stammødrenes arvelodd til oss. Jeg bærer i meg hun som ble brent og utradert for sine uakseptable meninger. Jeg bærer i meg bøddelen som meier ned den uakseptable andre. Det hjelper meg ingenting å bli offer, eller dikte opp en forhistorie der jeg påstår at folk i min slektslinje praktiserte en fredelig, norsk naturreligion, mens overgriperen helt sikkert var kristen og kom fra nabogården. For det samfunnet vi lever i er det langt viktigere å reformere kristen religion enn å konvertere til naboens grønnere gress.

Men kristendommen trenger også fornyelse for sin egen skyld, for «troens skyld». Religion er en kombinasjon av levende tradisjon og levende trosuttrykk. For å fortsette å være levende, og samtidig gjøre oss i stand til å møte nye eksistensielle og sosiale utfordringer, trenger kristen religion nye samtalepartnere - både samtidige og historiske, kvinnelige så vel som mannlige. Dette er kirkens utfordring når den idag inviteres til religionsdialog.