Religionskapring

«ISLAMISTENE HAR KAPRET islam», mener Nabil Abd El-Fattah, seniorforsker ved Instituttet for politisk og strategisk forskning i Kairo. Den samme kapringen har funnet sted når politikere verden over bruker kristendom, hinduisme eller islam for å vinne valg, og når statsledere forsøker å gjøre sine egne politiske oppfatninger til de eneste legitime synspunktene blant de troende. Det har foregått en religiøs kapring av den politiske offentlighet når en muslim blir tvunget til å støtte Islamsk jihad for å kunne kalles muslim. Hvis man på denne måten sammenblander begrepene religion og politikk, så er det like riktig å si at kun Krf\'ere er riktige kristne.

HVORFOR ER DETTE GALT? Når Abd El-Fattah bruker begrepet kapring, er det for å vise at religionens dogmer blir tatt fra de troendes kontekst og benyttet i en politisk kontekst. Når islam eller kristendom slutter å være en rettesnor for muslimenes eller kristens tro og handling, og i første rekke benyttes for å oppnå og utøve makt over et samfunn, da har religionen blitt til politikk.

Dette er viktig å påpeke fordi religiøse dogmer og politiske ideologier behandles forskjellig i moderne samfunn, de første har en immunitet mot offentlig kritikk. På grunn av idealet om religionsfrihet har religionene en mer beskyttet status i samfunnet. Staten blander seg ikke inn og korrigerer den religiøse dialogen, denne rollen blir ivaretatt av de religiøse autoritetene. En politiker derimot, er blottstilt for offentlige, kritiske innspill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET GODT EKSEMPEL på en sammenblanding av roller finnes i organisasjonen Islamsk jihad. Jihad er en av islams fem søyler, og betyr streben. Det finnes forskjellige legitime fortolkninger av hva denne streben innebærer, for eksempel: streben til å forbedre seg selv, eller til å forbedre sine omgivelser. I Islamsk jihad blir streben tolket som hellig krig mot alle vantro i verden. Alle muslimer har i følge Koranen rett til å fortolke islam, også de som tilhører gruppen Islamsk jihad. Hvis jihad blir ensbetydende med hellig krig og alle andre fortolkninger blir stemplet som anti-muslimske, så har islam gått fra å være personlig tro til å være en politisk strategi.

Påbudet eller forbudet av hijab/skaut, er et annet eksempel. Bruken av skaut er en kulturspesifikk tradisjon med basis i Koranen. Opp gjennom historien har skautet vært benyttet på forskjellige måter i forskjellige muslimske land. Tidvis har den vært brukt kun av overklassekvinner, andre ganger kun av enkelte religiøse grupperinger. Bruken av skautet markerte og markerer tilhørigheten til en kulturell eller sosial gruppe. Overgangen fra religion til politikk tydeliggjøres når det i dag er det den sekulære franske staten eller den teokratiske iranske staten som bestemmer hvorvidt det er lov å bære dette klesplagget. Når kvinnene velger å benytte, eller å la være å benytte seg av skautet, er dette en politisk handling.

EN ANNEN VIRKNING av denne sammenfiltringen av religion og politikk er at religiøse synspunkter som avviker fra den rådende religiøse diskursen blir satt til side i den offentlige debatten. Den politiske debatten gjøres religiøs, selv om det ikke nødvendigvis skjer eksplisitt. I Norge er det uproblematisk å snakke om «kristne verdier» som ensbetydende positivt - samtidig som ordet «muslimsk», oftere nevnes i forbindelse med «muslimsk trussel» eller «muslimske overgrep». Hadde Norge vært en teokratisk stat hadde problemet vært mindre, for man hadde spilt med åpne kort: kristen stat - kristne verdier. Norge forsøker å skille mellom kirke og stat, i en sekulær stat er det mer problematisk å benytte «kristne verdier» til å legitimere et politisk program.

Religionens kapring av politikken får bedre vekstvilkår når en gruppes felles livssyn utfordres av alternative kulturers livssyn. I dagens mediebilde er det mest synlige eksempel, kristne og muslimer som føler seg truet av sekularisering. Denne opplevelsen av trussel er like mye gjeldende i USA, der det nye kristne høyre og George W. Bushs omvender landet til kristne verdier, som i Egypt, der Muslimsk Brorskap motsetter seg et vestens normoppløsning. Felles er at de troende lar seg lede av politiske bevegelser som legitimerer sitt program med religiøse dogmer. Forskjellige politiske agendaer blir guddommelig sanksjonert og oppnår støtte blant de troende massene, fordi de blir fremstilt som «våre lokale» verdier i kamp med fremmede krefter.

President George W. Bush gikk til valg i 2000 med blant annet et program om å opprette «praying communities» og styrke religionens stilling i samfunnet. Dette var før 11.09.01. Den fienden som skulle bekjempes var enda ikke Islam, men sekulariseringen og liberaliseringen av landet. Først ni måneder senere overtok muslimene rollen som kristendommens og Bush\' hovedfiende.

I FØLGE Nabil Abd El-Fattah bruker islamistiske bevegelser som Muslimsk Brorskap, Jama,a Al Islamiya og Al Qaida islam i et politisk maktspill hvor aktivistene ikke lenger, først og fremst, er religiøse aktører. Det som feilaktig blir betegnet som en religiøs oppblomsting, eller som en verden av kolliderende sivilisasjoner (clash of civilizations), er i virkeligheten en politisering av religion. Religionstilhørighet muliggjør identitetsforankring i en lokal gruppe, selv i en globalisert verden. Religionens betydning øker, når tilhørigheten til en klan, et språkligfelleskap, eller en nasjon, blir mindre viktig. De fleste religioner knytter den troende på den ene siden til de nære omgivelsene og til et lokalt religiøst felleskap, og på den andre siden til en allmektig Gud og et sett med universelle lover. Hvis en politisk leder kan påberope seg representasjon av disse universelle lovene, er sjansen stor for at troende mennesker, som føler at deres lokale verdier er truet, lytter.

I en moderne, sekulær verden kan religion brukes som et slagkraftig politisk redskap.

NÅR GEORGE BUSH snakker om «korstog» mot terrorister, eller når Al Qaida bedriver hellig krig, så er det ikke Islam i krig med Kristendom. Det hjelper ikke at Bush får støtte fra det kristne høyre. Den støtten Bush får, får han som en kristen politiker, ikke som guds sendebud, eller som religiøs autoritet. Når noen muslimer jublet etter 11. september, så gjorde de det ikke fordi Osama Bin Laden utførte et kall fra Allah, men fordi de likte hans politikk.

Selv om det kan synes som at religion er på vikende front i denne delen av verden, er det likevel noen hundre tusen kristne bare her i Norge, hvis alle kristne menneskers politiske agendaer skulle bli kalt «religionsutøvelse» bare fordi de kaller seg kristne, ville det ha vært nødvendig å redefinere begrepet «religionsutøvelse». Dette er like gyldig hvis man bytter ut «Norge» og «kristen» med «Egypt» og «muslim». Abdullah er ikke bare muslim, eller bare araber, eller bare ingeniør, eller småbarnsfar. Hvis han gir sin støtte, eller viser motstand til Islamsk Jihad, så gjør han det som et politisk vesen, ikke som en troende. For Abdullah kunne ha stemt Arbeiderpartiet eller Høyre, (hvis slike partier hadde eksistert i Egypt, og hvis det hadde vært et reelt demokrati til stedet), det hadde ikke gjort han til mindre muslim.

DERFOR ER DET mulig å si at Al Qaida har kapret islam, at George Bush har kapret kristendommen eller at Vishna Hindu Parishad har kapret hinduismen. De har til felles å legitimere sine politiske mål med guds velsignelse.