Religionskritikk og kvinnekamp

FEMINISME: Kan en kvinne med viten og vilje si noe så intetsigende som at «norske kvinners frigjøring har blitt en målestokk som hindrer frigjøring av innvandrerkvinner»? Man skulle ikke tro at innlegget til Iffit Qureshi i Dagbladet 22.04 kan være ment på alvor. Som kvinne undergraver hun kvinnekampen som har gjort vestlige kvinner til frie selvstendige individer, og som, jeg antar av navnet, innvandrer (det være seg første, andre eller tredjegenerasjon) undergraver hun sine innvandrermedsøstres rett til samme kamp.

Selvfølgelig finnes det vold og kvinneundertrykkelse i alle kulturer, kanskje i de fleste miljøer. At det også finnes i Norge og Skandinavia skal ikke forhindre oss i å kunne jobbe mot et samfunn hvor dette ikke skal være lov; kjempe for internasjonale menneskerettigheter; påpeke grupperinger hvor dette forekommer hyppigere enn andre. For man kan faktisk ikke fornekte at det eksisterer et jevnt over mer undertrykkende kvinnesyn i en del innvandrermiljøer, enn det gjør i den gjengse norske befolkning. Skal jeg som norsk, kristen kvinne kunne stå inne for at hele «min religion» og hele «min kultur» er uten blod på hendene før jeg har rett til å påpeke urett der den eksisterer?

STIPENDIAT Lena Larsen har antydet at Kadra Yusuf heller burde stilt spørsmålene i moskeen enn å lufte dem i pressen, og forsvarer islam med å si at det har vært en debatt om kvinnesynet i islam i over hundre år. Men gjør det situasjonen noe bedre? Hvorfor skal ikke Kadra kunne få påpeke mishandling og overgrep der det faktisk skjer, uten at andre innvandrerkvinner og til og med en norsk kvinne som selv har har hatt frihet til å velge å bli muslim skal hoppe opp og forsvare sin religion med nebb og klør? Som religionshistoriker vet jeg meget godt at det finnes gode skrifttolkninger i islam som i de fleste andre religioner i verden. Det finnes interessant lesning og filosofi omkring nestekjærlighet i Koranen som det også gjør i Bibelen. Dog, religion er et anliggende som dypest sett engasjerer mennesker over hele verden, og er derfor et godt egnet middel for maktmisbruk og undertrykkelse. I en kultur som Norge hvor vi faktisk har oppnådd en så stor grad av både religions-, ytrings-, og individuell frihet bør kvinnen ta seg selv i akt og ikke motarbeide dette. Mange innvandrere kommer fra voldelige kulturer med svekket rettsapparat, krig, undertrykkelse og ufrihet. Selv om man kommer i mer fredelige omgivelser er det kjent at voldsspiralen har en tendens til å fortsette. Vi kan ikke godta dette. Et sted må spiralen snus.

DEN ENESTE forklaring på at kvinner motarbeider sin egen individuelle firhet og rett til likestilling må være at disse kvinnene tror at deres valg allerede er frie. Kultur og tradisjon er sterkt internalisert når kvinner selv velger å bære kulturelle kleskoder som hijab og selv velger å begrense sin frihet ved å si at menn gjør rett når de undertrykker, og fører til hendelser som Iffit Qureshi beskriver: hvor kvinner vegrer seg for å gå ut med sine historier, fordi de ikke vil stemple innvandrermiljøet de tilhører.

Den friheten vi kvinner har oppnådd i Norge og andre vestlige land er unik, og ikke bare kvinner, men også menn kan nyte godt av å bo i et land med en sterk sosial trygghet, en stat med minimal korrupsjon og en støtte i et lovverk og rettsapparat som er fundamentert i (menneske-)rettigheter vi som likestilte frie individ behøver. Vi må slutte å være så redd for å bringe religionskritikk på banen. Vi må slutte, nordmenn generelt og religionshistorikere og sosialantropologer spesielt, å framstå som naive kulturrelativister som, redde for å kritisere noe vi ikke «har kjent fra innsiden», ikke ser skogen for bare trær.