Religiøs terror

«THE PASSION OF THE CHRIST»

er ment å spre det kristne budskap, men kan til slutt ende med å forkvakle budskapet til ren fanatisme og psykisk terror mot religiøst søkende mennesker. Det virker også paradoksalt at et budskap som i sin opprinnelse primært henvender seg til svake og utstøtte, må ha en aldersgrense fra 15 til 18 år for at samme budskap skal tåles. Man skal både være sterk og tøff for å utholde den blodige og voldelige fremstilling av lidelseshistorien, som biskop Stålsett med rette har kalt grusom og heller anbefaler originalen, som vel i seg selv kan være sterk nok, og neppe bør anbefales i søndagsskolene eller våre barnehager.

Jeg vil peke på to teologiske overgrep i filmen, som religiøst sett er en katastrofe: det sosiale og etiske budskap som Jesus representerer i en både almen og universell sammenheng, er satt fullstendig ut av fokus. Den likestilling mellom kvinner og menn som han stod for, omsorgen for de svake - fra barn til utstøtte og hjelpeløse, og som tross alt også peker hen på et menneske som døde for en stor sak, kan vel neppe noen tenke på etter å ha sett filmen. At en traumatisk og pervertert fremstilling av lidelseshistorien av denne art, skulle passe best for «indremisjonskristne» som noen har antydet, tviler jeg som sørlending sterkt på. Så blodtørstige er man det tross alt ikke på våre bedehus.

Det andre overgrep som filmen gjør, er den dårlig skjulte antisemittiske tendens.

I EN FILM

som er så ideologisk fastlåst i religiøs fundamentalistisk propaganda, med alle tenkelige voldelige virkemidler, vil et publikum som ikke har lest originalen, neppe kunne skille mellom jødiske ledere og det jødiske folk. Jødene får hos Gibson sammen med romerne skylden for korsfestelsen, et inntrykk som med stor kyndighet og kynisme er blitt utnyttet i kirkehistorien overfør jødene, med bakgrunn nettopp i påskedramaet. For dramaet var ingen verdensbegivenhet i det romerske imperiet, men en henrettelse blant mange andre slaver og person fra lavere klasser. Professor Halvor Moxnes påpeker dette, og poengterer (blant annet i denne avis 25.mars) at de evangeliske beretningene har til hensikt å legge skylden for Jesu død på det jødiske miljøet og frita romerne for skyld. Noe som vel kunne være hensiktsmessig for en voksende menighet i et mektig imperium: «Jødene er skyld i Jesu død, og hele det jødiske folk har sviktet sitt kall». Disse vulgære teser har vært forkynt både i kirker, klostre og misjonshus helt siden kristendommen ble statsreligion og en åndelig og politisk maktfaktor. Jødene måtte få skylden for Mesterens død, for å frata dem sin åndelige betydning i forhold til den kristne kirke. Det var og er denne skyldproblematikk som førte til at kristne la jødene for hat, og bare så en utvei i å omvende jødene ved å drive misjon, selv om dette i det 20-århundre ikke var nok for å unngå forfølgelse og utryddelse. Da synagogene brant i Nazi-Tyskland i 1938, kom det ingen samlede offisielle protester fra de kristne kirker. Jødene hadde som ikke-arier mistet sine statsborgerlige rettigheter, utvist fra universiteter og skolevesen og var dessuten antikristne individer, noe som spilte en stor rolle i den folkelige propaganda. Når folk fra kirkene uttalte seg, var det angrepene på jødene som ble offentliggjort, som fra den lutherske biskop i Thüringen, Martin Sasse: «Natten til den 10.november, Martin Luthers fødselsdag, brenner synagogene i Tyskland. I det nye riket er jødenes makt endelig brutt på det økonomiske området, og Førerens gudsvelsignede kamp for folkets fulle frigjørelse er kront med seier». Martin Luthers stemme må i denne stund høres, som i det sekstende århundre fremstod som en profet, først på grunn av manglende innsikt som jødenes venn, men som senere, drevet av sin samvittighet, erfaringer og virkeligheten, ble den største antisemitt i sin tid. Han var en vekker i folket mot jødene, og det var i denne lutherske arv at presidenten i Den tyske Indremisjon, hoffpresten i Berlin, Adolf Stoecker, i det 19.århundre og frem til 1910 ble regnet som den ledende tyske antisemitt. I 1933, etter at Hitler var kommet til makten, ble Stoecker av den samme misjon tillagt æren som «en profet for det tredje riket».

DET KAN IKKE

sies å gå en linje fra Luther til Auschwitz, men det er ikke mulig å forbigå de kristne kirkers medansvar for den antisemittisme som bredte seg i Europa på midten av det 19.århundre og slo ut i full lue i det 20.århundre med sentrum i Tyskland, Frankrike og det østlige Europa og Russland. I den vulgære protestantiske vekkelsesforkynnelse ble jødene fremstilt som skyldige i henrettelsen av Jesus, og at deres lidelser under forfølgelser og pogromer var en straff for at de skulle vende om til Kristus og bli frelst. Også i den høykirkelige mystikk med henspeiling på offertanken og Jesus som Guds lidende tjener, gikk jødenes ledere inn som syndebukker, uten at folket som helhet ble satt ut av betraktning. Nazipropagandaen utnyttet dette ekstremt genialt, uten at kirkene distanserte seg klart og utvetydighet mot den rasistiske menneskeforakt ved å gå til forsvar for jødene. Jødene ble stående alene, som så ofte tidligere i historien. I Tyskland, Ungarn og Polen førte kirkens svikt like inn i Holocaust. Hadde en samlet og sterk kristenhet reist seg i protest, fra Rom til Wittenberg, og fra Budapest til Wien, fra London og Paris til de nordiske land, hadde mordet på jødene vært umulig. Aldri har kristenheten viste seg så svak og så ussel som under dette folkemord.

DE VOLDELIGE OG EKSTREME

fremstillingene av et menneskes offer og lidelser under tortur i «The Passion of the Christ» vil muligens gå i glemmeboken, og ikke bidra til nye folkemord. Men filmen har satt et grelt søkelys på noe som ikke bør glemmes: jødene - og hva de har måttet lide og ofre på grunn av hvordan kristne har utnyttet Kristuspasjonen i et etnisk og antijudaistisk perspektiv. Ikke underlig at den jødiske rabbiner Abraham Heschel uttaler at kristen jødemisjon etter Auschwitz, er umulig, og tilføyer: « I had rather entered Auschwitz than be an object of conversion».