Religiøse zombier og Elvis-imitatorer i postapokalypsen

«Fallout: New Vegas» er et av de mest imponerende og spennende rollespillene i år.

|||Et av de mest imponerende eksemplene på hvor godt teknologien i «Fallout 3» skildret omfang, var når du for første gang satte foten utenfor de dunkle, mørke gangene i det underjordiske hvelvet ditt og så himmelen og horisonten strekke seg så langt øyet kunne se.

Det var ikke én eneste del av omverdenen du ikke kunne reise til og granske i detalj.

«Fallout: New Vegas» har en ulempe ved at magien denne gang er avslørt før spillet i det hele tatt har startet. Spillmotoren har ikke lenger evnen til å overraske med nytenkende mekanismer, noe som legger ansvaret til utviklerne og arvtagerne av teknologien, Obsidian Entertainment, helt og holdent på et godt manus og interessante spillsituasjoner for å holde opplevelsen levende.

Overgangen fra «Fallout 3» til «Fallout: New Vegas» burde gå silkeglatt for de aller fleste. Ikke mye har forandret seg siden sist, og de endringene som faktisk er gjort i systemet er mer eller mindre overfladiske i natur.

Utstyr og våpen krever for eksempel litt mer vedlikehold; ammunisjon kommer i flere forskjellige utgaver ettersom hva du skal skyte på, og arbeidsbenken gir deg flere muligheter til å sette sammen utstyr. Forandringene er med andre ord av den nyanserte sorten, og har ikke påvirket spillet i sin helhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er verken mer «realistisk» eller avansert.

På en annen side har flere av egenskapene dine blitt mer reelle i bruk og bedre knyttet opp mot konfrontasjoner der det er viktig heller å være utadvendt eller ha et våkent øye.

Du bruker basiskunnskapene dine i mye større grad og har i tillegg bedre oversikt over hva du trenger av kompetanse for å klare intellektuelle hindringer. Kritiske situasjoner lar deg for eksempel overtale, lure eller true motstanderen uten å trekke våpenet i det hele tatt.

Men selv om du kanskje foretrekker den intellektuelle løsningen på et problem, kommer du ikke helt foruten det herlige VATS-systemet som gjør selv de mest kjedelige skuddvekslingene til blodige og underholdende forestillinger.

Det virkelig spennende med hele settingen er allikevel det og utforske omgivelsene dine, og se effekten den verdensomspennende atomkatastrofen har hatt på naturen og den skarve menneskeheten som har etablert seg noen hundre år etter.

For meg handler hele spillet faktisk om å grave fram alle disse forskjellige, særegne kulturene som har oppstått som følger av krigen, og samtidig avdekke nye samfunn, mennesker og tradisjoner. I «Fallout»-serien har humor alltid vært en viktig del av dette - kanskje enda mer nå i «New Vegas».

Utgangspunktet for historien er veldig fortrolig: Du våkner opp med hukommelsestap etter å ha blitt etterlatt død og begravd. Både pakken du fraktet og kjeltringen som skjøt deg er søkk borte, og alt du står igjen med er noen besynderlige ledetråder som alle peker til Las Vegas, selve knutepunket i hele spillet.

1

Som tidligere er ødemarken full av spennende severdigheter. For hvert nye landemerke du avdekker i landskapet, dukker det opp to helt nye - og spillet virker simpelthen utømmelig for innhold.

Før du vet ordet av det har du overskredet det meste som er av leggetider, sosiale omganger og det som ellers måtte være sunt for kropp og sjel.

Selv kommer jeg rett fra «Civilization V» og kjenner igjen dette med å «bare spille i fem minutter til».

Hjelpemidlene du har til å navigere deg rundt i villmarken gjør det i tillegg enkelt å miste fokus på de langt viktigere gjøremålene dine - som å sende mutanter på religiøse pilegrimsferder til det ytre rom eller leke diplomat for en organisert gjeng med Elvis-imitatorer.

Det er din egen kuriositet som motiverer deg, og for de som kjenner seg igjen i dette vil «Fallout: New Vegas» være en like gledelig tidssinke som det «Fallout 3» var.

En av de mest spennende utviklingene du kan gjennomgå skjer via «perks», egenskaper som endrer spesifikke sider ved figuren din. «Scrouger» og «Fortune Finder» er to av mine personlige favoritter - ikke bare fordi de lar meg finne mer ammunisjon og penger de stedene jeg leter, men fordi de representerer en mentalitet du vil utvikle på egenhånd: Den kompulsive trangen til å forsyne deg av alt du måtte finne.

Nattbordskuffer, skap, safer, jakkelommer, bokser, skrin og kadavre - ingen beholder er trygg fra en klåfingrete spiller. Halve moroa med å oppdage ny bebyggelse rundt om i Mojave-ørkenen er nettopp dette med å rote rundt og forsyne seg av andres verdisaker. Ryggsekken din blir fort full, så synes du det å dandere og ordne tingene dine er en sjarmerende del av opplevelsen, vil du nyte godt av dette.

Det virkelig spennende og givende materialet er likevel knyttet opp mot fortellingen i spillet. Den får dessverre ikke skikkelig medvind før andre akt starter opp (noe som kan ta deg alt fra 5 til 20 timer å nå), men når du først ankommer det glamorøse Las Vegas åpner det seg helt nye dører.

«Fallout: New Vegas» har nemlig noe «Fallout 3» ikke har: En velskrevet, spennende historie, verdt å investere tid i. Akkurat her har opplevelsen faktisk mer til felles med «BioShock» enn storebroren sin, som for øvrig også har vært en tydelig inspirasjonskilde til både rollefigurer og utviklingen av plottet.

Både den visuelle og historiske kontrasten er i alle fall veldig tydelig, så du kan bare glede deg til du endelig får adgang til de blinkende neonskiltene og den fantastiske atmosfæren som omringer Las Vegas.

Men fremfor alt
klarer fortellingen å provosere fram noen interessante temaer og problemstillinger du må ta stilling til underveis. Opplevelsen er turbulent for å si det mildt, så forvent en del gråsoner og fortvilelse idet du prøver å avgjøre hva som er rett og galt i en korrupt verden hvor alle er ute etter de store pengene.

Problemet er at situasjonene som oppstår utenfor veggene til den glamorøse storbyen ikke er i nærheten av å være like interessante eller velskrevne. Det blir aldri gjort noen forsøk på å bygge forhold mellom sekundære rollefigurer - så resten av befolkningen framstår nærmest som rene oppslagsverk uten spesielt interessante karakterer.

Det største problemet
du imidlertid bør uroe deg over er hvorvidt «Fallout: New Vegas» i det hele tatt vil kjøre. Spillet er et teknisk rot fra ende til annen, og ingen av versjonene sluppet per dags dato virker i nærheten av stabile.

Fra tidlig av har litt av sjarmen med spillmotoren vært en del uskyldige glipp og visuelle rariteter. Dette er imidlertid blitt overbærende i «Fallout: New Vegas», noe som har gått på bekostning av stabilitet og lagringsfiler. I verste fall blir du nødt til å vente et par uker før utgiverne får liret av seg et par oppdateringer.

Religiøse zombier og Elvis-imitatorer i postapokalypsen

Spillet vil sannsynligvis aldri bli helt feilfritt, men det hindrer det fortsatt ikke i å være et av de mest imponerende og spennende rollespillene i år.